Peter, Satan og oss

Et av de mest oppmuntrende avsnittene i Bibelen jeg vet om er dette:

Da Jesus kom til Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at jeg er?» «Vel,» svarte de, «noen sier døperen Johannes, noen Elias, noen Jeremia eller en av de andre profetene.» «Hvem tror dere at jeg er?» fortsatte Jesus. Simon Peter svarte: «Du er Kristus, Messias, den levende Guds sønn.» «Gud har velsignet deg, Simon, sønn av Jona,» sa Jesus, «for min Far i himmelen har gjort dette klart for deg – dette kommer ikke fra noe menneske. Du er Peter, en klippe, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke. Dødsrikets porter skal aldri få makt over den. Og jeg vil gi de nøklene til himmelriket. Hvilke dører du enn stenger på jorden, skal være stengte i himmelen, og hvilke dører du enn åpner på jorden, skal være åpne i himmelen!» Så advarte han disiplene mot å fortelle andre at han var Messias. Fra nå av begynte Jesus å tale rett ut med disiplene om at han skille til Jerusalem og hva som skulle skje med ham der. Han fortalte at de eldste og overprestene skulle la ham lide mye – at han skulle bli slått ihjel og stå opp igjen etter tre dager. Men Peter tok ham til side for å irettesette ham. «Himmelen forby dette, Herre,» sa han. «Dette på ikke skje med deg!» Jesus vendte seg til Peter og sa: «Gå bort fra meg, du Satan! Du er en farlig snare for meg. Du ser alt fra et menneskelig synspunkt ikke fra Guds.»

(Matt 16:13-23)

Det er ganske mange ting å ta for seg i denne historien (kommer nok tilbake til den senere…), men det mest interessante er Jesus sine reaksjoner på det Peter sier. I begynnelsen er han godt fornøyd med Simon sitt svar, faktisk så fornøyd at han gir han et nytt navn: Klippen (gresk: Petros -> Peter). På denne klippen vil Jesus bygge sin menighet, og han gir flere løfter om den makt Peter får. Så – rett etterpå – er det nesten som om det klikker for Jesus, og han raser mot Peter (den klippefaste, ja?) og kaller ham Satan! Åpenbart har Peter dritet seg ut, noe vi selvsagt vet han fortsetter med, og topper seg da han banner på at han ikke kjenner denne Jesus. Likevel bygger Jesus sin menighet på Peter…?

Erwin R. McManus skriver i boken An unstoppable force om hvordan kirken egentlig er (ikke glansbildehistorien):

Loving one another is the real miracle. When you come to God, you discover that he is perfect. When you come to a Christian community, you discover that God’s people are not.

The Christian community is not a place without interpersonal crisis or challenge. In som sense we are alle hypocrites in transition. We’re all working it out. Sometimes fighting with God; sometimes working with God. That’s why biblibal community is such a gift. It’s not about being perfect or loving people who are alway easy to love; it’s about loving people through the love of God. It’s about being loved even when you blow it, being loved even when you do not deserve it, and being loved by others who know you all too well – even when you find it difficult to love yourself.

Noe av det merkeligste med Gud er at han bruker oss for å bygge sin menighet. Han bruker kun – og uten unntak – uperfekte mennesker. Disiplene var en gjeng med friker som ikke forsto halvparten av det Jesus snakket om, som kjempet om de beste plassene, som holdt de trengende og syke borte fra Jesus, som ikke torte tro på alt Jesus sa selv om de hadde sett ting ingen andre har sett hverken før eller senere, som sviktet når det gjaldt som mest – denne gjengen var det Jesus brukte for å bygge sin menighet.

Selv om vi som er kristne ikke på langt nær klarer å vise Gud med vårt fellesskap (mange ikke-kristne liker Jesus, men de liker ikke kristne), er dette fellesskapet det mest radikale og revolusjonerende som finnes på jorden, med en kraft ingen har sett maken til. Ikke fordi vi er perfekte, men fordi vi er uperfekte. Ikke fordi vi er sterke, men fordi vi er svake. Ikke fordi vi takler alt, men fordi vi går på trynet. Fordi Gud er perfekt, fordi Han er sterk, fordi Han reiser oss opp.

Det største håpet vi har – det største jeg har – er at Gud bruker oss gjennom vår svakhet. Det er håpet om at Gud vil forandre verden gjennom deg og meg. Ikke fordi vi fortjener det, men fordi Han er nådig.