"Ta på meg!"

Av alle de fem sansene – syn, hørsel, lukt, smak og følelse – er følesansen den sansen som påvirker oss mest av alle. Hvis du aldri tar på og berører en baby, dør den. Bokstavelig talt. Det er ikke bare slik at den vokser opp og blir en einstøing med dårlige sosiale ferdigheter, men den dør. Så viktig er berøring.

Mister vi da dette behovet når vi vokser opp? Jeg har iallefall ikke mistet det. Noen ganger har jeg bare lyst til å rope ut «Kan noen ta på meg?! Klem meg, berør meg, hold rundt meg!» Jeg tør jo ikke rope det, selvsagt, men jeg har ofte lyst. Det er ikke særlig kultur for at vi berører hverandre, selv om alle lengter etter det (eller er det bare meg?).

Joanna Seibert skriver i et kirkemagasin om en opplevelse hun hadde på et sykehus (sitert fra Postmodern Pilgrims av Leonard Sweet):

Today I visited an eight-year-old girl dying of cancer. Her body was difigured by her disease and its treatment. She was in almost constant pain. As i entered her romm, I was overcome almost immediately by her suffering – so unjust, unfair, unreasonable. Even more overpowering [however] was the presence of her grandmother lying i bed beside her with her huge body embracing this precious, inhuman suffering.

I stood in awe, for I knew I was on holy ground. … The suffering of innocent children is horrifying beoynd words. I will never forget the great, gentle arms and body of this grandmother. She never spoke while I was there. She was holding and participating in suffering that she could not relieve, and somehow her silent presence was relieving it. No words could express the magnitude of her love.

Det finnes en mystisk og uforklarlig kraft i fysisk berøring som ingen ord kan beskrive. Den er større enn vi kan fatte, mer trygg enn vi tør håpe, og mer nødvendig enn vi tør innrømme.

Kan noen ta på meg?