¿Que?
Hm. Det er ikke noe merkelig jeg lurer på for tiden (send gjerne inn forslag), og jeg tror ikke jeg har så mye fornuftig å si, iallefall ikke sånn på stående fot. Derfor kan dette bli et litt merkelig innlegg. Skudd fra hofta:
Jeg liker ikke ferier særlig godt. Iallefall ikke lange ferier. Alt kommer ut av system og flyter sammen. Jeg liker system. Iallefall litt. I de lange feriene (les:sommerferien) blir jeg deprimert fordi jeg ikke får gjort noe. Jeg sover for lenge. Det skjer for lite. Eller for mye. Ingenting er passe i ferien. Enten er det superkjør eller så skjer det ikke en dritt. Jeg liker ikke ferier særlig godt.
Jeg liker Saron veldig godt. Iallefall folka som er der. Og Gud. Han er der. Av og til lurer jeg på om det er bra ting at Saron opptar hele livet mitt. Jeg lurer fortsatt. Men jeg blir utrolig oppmuntra av alle som er en del av fellesskapet vårt. Jeg blir oppmuntra av det Gud gjør med folk. Jeg blir oppmuntra av det folk gjør med meg. Av og til kommer det øyeblikk (som regel når jeg besøker andre menigheter eller steder) der jeg innser hvor utrolig heldig jeg er som får være en del av Saron og det som Gud gjør der. Resten av tiden tenker jeg at dette er jo slik det skal være. Og det er jo slik det skal være. Jeg liker Saron veldig godt.
Jeg liker ikke så godt forventninger og krav. Av og til kan det være bra med forventninger. Det er sjelden bra med krav. Forventninger kan inspirere og pushe meg noen ganger, andre ganger kan det trykke meg veldig langt ned. Krav gir meg som regel skyldfølelse. Jeg liker ikke så godt forventninger og krav.
Jeg liker spørsmål. Vi har som regel for mange svar og for få spørsmål. Det kan umulig være en bra ting. Hvor ble det av de store spørsmålene? Mysteriene? Kanskje de druknet da vi måtte forklare alt? Jeg trenger en frivillig jeg kan spørre lette, vanskelige, fornuftige og ufornuftige spørsmål til. Og jeg trenger at denne personen ikke svarer. Hva med å la noen av spørsmålene henge litt i lufta? Og hva med at vi går litt rundt og ser på de spørsmålene, uten å si noe? Hva om vi lar spørsmålet gjøre noe med oss, fremfor at vi gjør noe med spørmålet? Jeg liker spørsmål.
Dette er rart.