Tenk hvis…

Har du merket hvordan bildet vi har av hvordan ting burde vært er så forskjellig fra bildet av virkeligheten slik den er? Hvordan idealene blir umulige å leve opp til etter tre dager? Hvordan inspirasjonen siver umerkelig ned i jorda i møtet med det daglige stresset? Hvordan talere alltid ser ut til å fikse livet og problemene? Hvordan tro høres så lett ut?

Mer eller mindre selvforskyldt legger vi på hverandre og oss selv en mengde krav om hvordan vi skal leve livet vårt, og kristenlivet i særdeleshet. En må hele tiden lese mer i Bibelen, be mer, lytte mer, lovsynge mer, gå på møte mer. Og selv om vi ikke mente det slik, ender vi opp med en liste med krav vi ikke har en sjanse til å leve opp til.

Dette er den gode nyheten (=evangeliet): Gud er ikke opptatt av hvordan ting burde vært, han er ute etter hvordan ting faktisk er.

Først når vi sier til Gud hvordan ting faktisk er, at vi ikke har lest i Bibelen siden mai, at vi bare har bedt når alt annet ikke virker og krisen er nær, at vi ikke klarer å lovsynge fordi vi ikke klarer å mene det vi synger, at vi har det for travelt til å lytte til Gud – først når vi sier det som det er møter vi Gud. Det er ikke det at Han har vært langt borte, men det er først når vi tar bort skylappene med krav om hvordan ting burde vært at vi ser at Gud står rett foran oss.

Først når vi forteller Han hvordan vi egentlig har det, hvordan vi egentlig er, hvordan vi egentlig fikser livet og det å være en kristen – først da kan Han begynne å jobbe i oss, forme oss, løfte oss opp.

Og likevel bruker han oss og velsigner oss selv om vi ikke engang klarer dette enkleste – å si sannheten. Ingen krav – men likevel ikke sannheten. Fortsatt gir Han oss gaver, velsignelser, bønnesvar og oppmuntringer. Gud er litt rar.

Fortsettelse følger på sommermøte på Saron i morgen…