home.saron.no
Etter møtet på fredag og ledersamling på mandag har jeg tenkt over hvor utrolig heldig jeg er som er en del av Saron. Selv om det skjer masse spennende på ACTA og vi får innblikk i en veldig spennende menighet (for det er det), kan det likevel ikke på langt nær erstatte Saron. Langt ifra!
Jeg vet at Saron ikke er perfekt og at vi ikke får til alt og ikke klarer å inkludere alle og ikke gjør ting riktig alltid og ikke klarer å være samstemmige innad og alt det der. Alle de tinga er ikke så bra. Vi har en del ting vi må jobbe med, og mange av tingene er veldig viktige. Likevel er det noe helt spesielt med å komme til ungdomsmøte, hilse på gamle og nye kjente, sette seg ned i salen (som snart er så full at vi må åpne begge sidesalene!), tilbe sammen med kirka mi (kan jeg si «kirka mi» om Saron, eller er det for frikete ennå?), be for noen, bli bedt for av noen andre, drøse med gjengen nede i Cafe Alfred. Det er noe spesielt med det. Det er… vel, hjemme.
(Det er lett å henge seg opp i negative ting, og det er lett å se alt som ikke er som det skal. Men en ting er sikkert, og det er at et eller annet er riktig. Noe får vi jo til. Tydeligvis gjør vi det, for vi blir jo flere og flere (gudd!). Hm. Det er sikkert Gud.)
Og det er noe spesielt med det som er hjemme. Jeg klarer ikke helt definere det. Det er ikke bygget, det er sikkert; få ting er så deprimerende som et tomt Saron. Jeg tror det er folka, altså. Kirka. Men jeg klarer ikke helt få fatt på hva det er med folka. Det er en spesiell stemning, en spesiell ånd?
Jeg er litt usikker… Men en ting er jeg sikker på: Saron (ikke bygget, vel å merke) er