Mysterier

Jeg liker mysterier. Jeg har tidligere sagt at jeg liker spørsmål. Det er noe fantastisk med det mystiske, det jeg ikke kan nå, det jeg ikke helt klarer å fatte, det jeg ikke klarer å gripe og ta fra hverandre for å se hva som er inni.

Jeg er lei av de enkle svarene. Jeg er lei av arrogansen som hopper over undrings- og fantasifasen for å gå rett på ”fakta, mann. Gi meg fakta.” Jeg er lei av folk som vil sette sannheten i en bås for å forhindre at den spreller og boble til den sprenger grensene for det fattbare. Jeg er lei av at folk (og nå snakker jeg ikke om ikke-kristne) dissekerer Gud og skjærer bort de rette delene slik at Han passer inn i systemet deres. Jeg er lei av å skulle forstå alt sammen.

Hva skjedde egentlig med mysteriene? Av en eller annen grunn har vi klart å gjøre den Allmektige Gud til et kosedyr vi kan ta ut av buret og studere når det passer oss. Hvor ble det av den stormende, mektige vinden som fyller hus (Apg 2:2), ildtungene på hodene (v. 3), duene fra himmelen (Luk 3:22), bekken med rennende vann (Jer 16:8)? Hva skjedde med de store mysteriene?

Hva skjedde egentlig på korset? Hvordan i all verden foregikk oppstandelsen? Hvordan kan en som er død stå opp igjen, ikke bare åndelig, men rent fysisk, stå opp? Hva skjer egentlig i nattverden? Hvordan kan en brødbit og en vinskvett være Jesu kropp og blod? Hva skjer i dåpen? Hvordan kan et menneske dø (åndelig sett), for så å stå opp igjen til evig liv med Kristus (slik vi lærer om dåpen)? Hvordan kan Gud være i det høye og hellige, og samtidig hos den som er nedbøyd og nedbrutt? Hvordan kan Gud i det hele tatt være to steder samtidig? Eller overalt, for den saks skyld? Hvordan kan Han være i meg? Hva betyr egentlig evig?

Det er fantastisk å vite at jeg ikke vet alt. Det er fantastisk å vite at Gud er større enn det jeg kan forstå. Det er godt å ane noe av storheten som finnes i mysteriene, og samtidig ikke fatte noe som helst. Det er godt kjenne og erfare Sannheten når tanken ikke strekker til. Det er godt å ikke vite alle svarene, og samtidig jage etter et glimt av det hellige, om enn bare et lite sekund. Å få se en brøkdel av storheten som finnes i hemmelighetene om Den evige. Å få dykke ned i mysteriene og la de omslutte meg til de fyller kropp og sjel. Å få være i Mysteriet. Å få være mysteriet?

Hvor ble det av mysteriene? Er de tapt for alltid? Kan vi lete og finne dem igjen? Ta de tilbake? Klarer vi å la mysteriene prege oss? Bli en del av oss?

Kan jeg vennligst få tilbake mysteriene?

Dette innlegget ble postet 17. september 2003 kl. 18:02 og er kategorisert under Ukategorisert. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan legge til en kommentar, eller sende tilbaketråkk fra din egen blogg. Her har du en direktelenke.

INGEN KOMMENTARER

Legg til en kommentar