Hurra, hurra, hurra for 17. mai?

17. mai er ikke hva det en gang var. Dette er den delen av livet der jul, 17. mai og andre lignende høytider er på det kjedeligste, for det er ikke tvil om at 17. mai er barnas dag.

I dag var første året i hele mitt liv jeg ikke sto opp for å se barnetoget (jeg har stått opp nettopp nå), og på mange måter tror jeg det markerer en ny epoke. For første gang har jeg ikke gått i barnetoget med skolen (barne-, ungdoms- eller videregående-) eller som russ, og hvor kult er det egentlig å se på en masse småunger som holder hverandre i hendene og synger sanger? (Hm – det er kanskje litt ok likevel, men ikke verdt å stå opp til.) En ting er jo hvis det er dine egne unger, men i mitt tilfelle er det på en måte ikke det…

Når jeg en dag får egne unger regner jeg med at det blir annerledes. Det blir for så vidt mange ting som blir annerledes den dagen, men 17. mai blir det iallefall. Inntil da er det vel bare å henge med som best en kan, ta det for det det er – barnas dag – og finne noen andre en kan syte sammen med over at 17. mai ikke er hva det en gang var. Jeg skal nå opp på Rosseland barneskole og se om jeg kan finne noen. (Det passer alltid greit å finne noen gamle klassekamerater fra barne- og ungdomskolen en kan syte sammen med, for vi har jo ikke så mye annet å snakke om…)

Like fullt – det er Norges nasjonaldag, og uansett følelser er det på sin på plass å si:

Gratulerer med dagen!