Kafégenerasjonen

Over en lav skoDe kaller oss dessertgenerasjonen. Egentlig er det litt rart, for vi spiser ikke så veldig mye dessert. Gamle folk spiser dessert, kanskje en bløtkake eller marsipankake til kaffen, eller en kromkake eller to. Alltid kromkaker. Vår generasjon spiser ikke kromkaker. Kanskje har vi mistet en viktig del av vår kulturarv der. Kromkakene. De evinnelige kromkanene.

Vår generasjon spiser ikke så mye dessert. Iallefall ikke hvis muffins ikke teller som dessert. På en måte er jo muffins en kake, og kake er jo dessert. Og mange ungdommer i dag tar gjerne en muffins til glasset med kaffe mocca. For det mocca og cappucino og latte og americano og gudene vet hva de heter det går i. Ikke vanlig kaffe. Vanlig kaffe er ut. Iallefall på kaffebarer. Og det er på kaffebarer det skjer. På kaffebaren på Bryne er det alltid folk.

«Over en lav sko» heter det. Tidligere var det en skobutikk her. Jeg husker den skobutikken. De hadde en stor, blå figur som det sto Skofus under. Nå er Skofus borte, og det samme er skoene. Nå er det kaffe som teller. Kaffe i alle former og varianter. Selv de som ikke liker kaffe kan nå drikke kaffe. Alt er lov. Valgene er mange. Mulighetene nærmest ubegrenset. Hvis en vil kan en få en dobbel mocca med dobbel sjokolode og irish cream-smak. Det er utrolig søtt. Du har ingen idé om hva søtt er før du har smakt en slik kaffe. Hvis en kan kalle det kaffe da. Det er bare så vidt. Sukkerbombe ville kanskje vært mer dekkende.

Men hvorfor sitter vi egentlig på kaffebarer og drikker kaffe i utgangspunktet? Hvordan ble egentlig kaffe noe en kunne leve av å selge? En ting som er sikkert er at folk ikke går på kaffebar for å bli mette. Den eneste maten de selger på kaffebarer er svindyre salater og en muffins eller to. Kaffebarene lever jo av at vi gjerne vil treffes. Vi vil henge sammen. «Henge» er et bra ord. Det er liksom så passivt, krever så lite. Det er lett å henge. Det går liksom av seg selv. Kaffen er mer limet som binder oss sammen, ikke det vi samles for. Hadde vi hatt samvittighet til å henge på kaffebaren gratis hadde vi gjort det. Vi kommer ikke for å drikke kaffe, vi kommer for å drøse.

Kan vi kalle det å «dele liv»?

Dette innlegget ble postet 2. juni 2004 kl. 23:56 og er kategorisert under Tenkeboksen. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan hoppe til slutten og legge igjen en kommentar. Tilbaketråkk er for øyeblikket ikke tillatt. Her har du en direktelenke.

1 KOMMENTAR

  1. Stine sier:

    Heilt enig altså! Vår generasjon trenger ingen underholdning, de trenger noe personlig og virkelighetsnært. Kanskje er d derfor d er så mange realityserier? Er skikkelig for kaffebarer, skulle bare ønske e likte kaffe. Men e liker jo iskaffe…d er jo litt kaffe jaffall…!

Legg til en kommentar