Sannhet?

Jeg har blitt fóret med påstander om at det er i den siste tiden, den postmoderne tiden, at spørsmålet om hvorvidt kristendommen er sann eller ikke er blitt uten betydning. I moderne tid (sen middelalder frem til ca. 1960), sier de, var det avgjørende hvorvidt det var sant eller ikke, mens i vår postmoderne tid er andre ting viktigere.

Og så en dag leser jeg God in the Dock («Gud på tiltalebenken») av C.S. Lewis, som er en samling av essay og kortere tekster han har skrevet, og i en tale han holdt på en preste-konferanse om «Christian Apologetics» skriver han (og ha i bakhodet at dette er skrevet i 1945, på høyden av moderniteten):

One of the great difficulties is to keep before the audience’s mind the question of Truth. They always think you are recommending Christianity not because it is true but because it is good. And in the discussion they will at every moment try to escape from the issue ‘True — or False’ into stuff about a good society, or morals, or the incomes of Bishops, or the Spanish Inquisition, or France, or Poland — or anything whatever. You have to keep forcing them back, and again back, to the real point. Only thus will you be able to undermine (a) Their belief that a certain amount of ‘religion’ is desirable but one mustn’t carry it too far. One must keep on pointing out that Christianity is a statement which, if false, is of no importance. The one thing it cannot be is moderately important. […] (Uthevelsene er mine.)

Kanskje mistroen til Sannhet slett ikke er et postmoderne fenomen? Og kanskje vi er nødt til å angripe det på samme måte som C.S. Lewis i 1945, ved på stadig vende tilbake til at det vi tror på faktisk er sant — og at det er det som er av helt avgjørende betydning, og ikke hvorvidt det er godt for meg eller for samfunnet?

Det overrasker meg at dette er oversett i samtalen/debatten om den postmoderne kirke.