Vi hadde utdritingslag for Ole

Det var konge! En av de lengste dagene på lenge, men også en av de beste.

Det begynte kl. 0600. Vi møtte på Shell’en og reiste i samlet flokk til Kåsen. Asbjørn hadde avtalt med en insider i Kro-huset som skaffet oss nøkkel, og vel inne i huset listet vi oss så lett på tå («når vi skal ut og røve»?) opp til rommet til Ole. Det var helt stille før vi stormet inn på rommet, men til får skuffelse satt Ole oppreist i senga og så provoserende våken ut. Han hadde vært våken en time allerede. Er det mulig?

Morgentrimmen med Peri satte en stopper for gliset. Den kunstige fossen/fontene ved Andedammen sørget for en dusj, men han måtte likevel jogge ut til holmen ytterst i Sandtangen. Der sto noen av oss klar med båt, og han fikk utdelt en bibel og et videokamera (til å lage videodagbok) og plassert ut på ei øy i Frøylandsvatnet.

Vi andre reiste hjem til Torstein og Gunnar for å spise frokost. Mens Ole satt på øya og sturte (uten å vite hvor lenge han ville bli sittende) spiste vi en komplett frokost med både jogurt og egg til, og pålegg av alle slag. Vi måtte selvsagt poke om hvem som måtte spise det siste egget (det ble Torstein, og han hater egg), og etter hvert også om hvem som måtte spise enten en jogurt gått ut på dato eller resten av honningen. Torstein tapte igjen (mowhahahaha!), og slet som en hund med å få det ned. Tre ganger var han helt på nippet til å spy, og hver gang det kom en ny brekning steg latternivået fra oss andre til nye høyder.

Og Ole satt fortsatt på øya. Etter to timer var det lenge nok, så vi reiste ut til øya for å hente han hjem. Han sto på en stein og ventet oss da vi kom, og introduserte oss raskt for Frode (en figur han hadde laget av siv, strå og kvister; med øyne, nese og munn), en venn som tydeligvis bodde på øya. Det viste seg senere at han hadde tatt opp 40 min. med film på kameraet, og han hadde tre ganger hørt påhengsmotoren vår komme for å hente ham. Jeg sa til ham at jeg ikke var klar over at hallusinasjoner pleide inntreffe allerede etter to timer på en øde øy, hvorpå Ole svarte at «Bjørnar Tollaksen, du hadde nok likt det, men hvordan kan du finne på å sette en ekstrovert og utadvent person alene på ei øy? Det er ikke lurt.»

Men han har en fremtid i aerobic. Det fikk han bevist på Sports Club. Instruktøren var til og med nede og skrøt av ham, noe han ga uttrykk for å være veldig godt fornøyd med. Rytmesansen var det ingenting å si på, men det var noen av bevegelsen de måtte gjøre som ifølge ham selv var på det groveste. (Det kan jo nevnes at noen av de også var lettere ubehagelig grunnet tangaen – med nagler innsiden – han måtte hadde på seg under treningsklærne.)

Etter en times oppvarming på Sports Club var det klart for «Tour de Jæren.» Ole fikk utdelt sykkelklær, racersykkel og beskjed om å sykle til Vigrestad. Med seg på veien hadde han følgebil med ekstra sykkel, og en motorsykkel med videokamera. Underveis var det lagt inn en spurt, der Kristoffer hev seg på hjul 500 meter før spurtstreken, men Ole klarte faktisk å rykke fra ham og snike til seg alle spurtpoengene på egen hånd.

Paintball-geværene ventet oss da vi kom til Vigrestad. Det ble noen heftige runder i skogen der bl.a. Peri tok ut 4 av 5 på den motstander-laget alene (det må ha vært camo-hatten som gjorde det… eller var det treningsåret i Forsvaret?), en bedrift Loydas gjentok i en senere runde. Hvem hadde trodd det om mobilselgeren fra Orre? På slutten hadde Torstein en del kuler igjen, så vi måtte selvsagt poke om hvem som måtte stille seg opp og bli skutt med fem kuller i ryggen på 10 meters avstand. Torstein sank ned på kne allerede etter første kule. Peri tapte den neste pokinga, og måtte sykle til Bryne.

På Bryne torg skulle Ole tegne karikaturer. Utstyrt med kullstift og papir måtte han etter hvert drive oppsøkende virksomhet etter kunder, og tegningene – de ble slett ikke verst.

Dagen ble avsluttet med grillparty i hagen til Bjorland. Det var «Give med Love»-brus, chips, habbiser, kottiser og pølser i overflod, og i løpet av måltidet kom det fram at alle deltakerne i utdritingslaget var bortsett fra Ole var single. Det var litt urovekkende. For å slippe å tenke mer på det ble det etter hvert gang på en runde med krokket (et undervurdert spill – det er konge!) som Tosså vant, den driten.

I tolv-tida gikk jeg hjem – ufattelig trøtt, men godt fornøyd.