Baksiden av medaljen

Jeg føler et visst behov for å avdekke de ikke fullt så spennende og givende delene av tjenesten i Forsvaret, for å balansere litt opp det bildet det kan se ut som at jeg har gitt om førstegangstjenesten som full av spenning og action. Det betyr ikke at disse sidene ikke finnes og er sjefs, men det er også andre sider som trengs å belyses.

Romvask, for eksempel. Hver morgen kl. 0720 er det rominspeksjon, og da skal hele rommet være vasket, skapet i orden og sengene «strekket». Sengestrekk vil si at lakenet ikke skal ha noen folder, krøller eller bretter, men skal sitte som klistret på madrassen. For å få til det må en først jevne ut de verste brettene, og så gå under senga og dra i lakenet fra alle sider slik at det ligger helt glatt oppå madrassen. Dyna må legges pent (også den uten bretter eller folder), og puta må legges under. Det er – iallefall i begynnelsen – en ganske omstendelig og tilsynelatende unødvendig prosess. Hele rommet må så vaskes, og når sjanten kommer inn for å inspisere tar han håndflaten over de merkeligste plasser: oppå gardinholderen, helt inne i hjørnet under senga, på røykvarsleren, oppå korktavla og på gulvlista i hjørnet. Det er drittvanskelig å få bort alt støvet. Det blir for omvask på omvask.

Våpenpuss. Hver gang etter at våpenet er avfyrt må det pusses. Da må alle delene tas fra hverandre (helst på under 40 sekund) og smuss og krutt pusses bort før det settes inn med et tynt lag olje. Det tar fort en til en og en halv time å pusse det skikkelig, og det er ganske kjedelig.

Oppstilling. Det er oppstillinger hele tiden. Ja, seriøst hele tiden. Før og etter hver eneste ting vi gjør er det oppstilling, på seks rekker, med opptelling og avmelding og hele pakka. «Følg med – TROPP! – RETT! – Giv akt, PÅ STEDET HVIL! – HVIL!» Men før vi kommer så langt må vi som regel stå og vente på de som alltid er trege og ikke blir ferdige på tida. Da må vi som er effektive maskiner stå i «hvil og hvil» (føttene i skulderhøyde skulderbredde, hendene samlet på ryggen bak i høyde med bukselinningen) og vente. Ofte skikkelig lenge. Det er ikke noe kjekt.

Kø-gåing. Det er 700 mann som skal spise i messa, og det blir fort veldig lang kø, både for å komme inn i messa og for å komme ut. Gang det med måltid tre ganger daglig, sju dager i uka, så blir det fort en stund i kø.

Befalet. De er jevnt over ganske ok, men kan til tider være skikkelig drittsekker. Tenker jeg rasjonelt ser jeg jo at det nesten må være sånn skal de kunne gjøre soldater ut av denne gjengen her (det har vært fascinerende å se forandringen fra alle slags guttunger bli gjort om til ganske godt organiserte soldater bare på en uke), men likevel er befalet til tider ufattelig provoserende – spesielt sersjantene.

Privatliv. For tiden ikke-eksisterende. Det er utrolig rart å ikke engang ha et eget rom å trekke seg tilbake til. Alle fellesrom er som regel tett befolket, og på rommet bor det jo fem andre som henger med ujevne mellomrom. Det er utrolig slitsomt å ha folk rundt seg hele tiden. Heldigvis klarer jeg å koble veldig ut når jeg leser (det blir en del lesing), men det er ikke helt det samme med masse bråk fra folk og TVer på alle kanter. Never alone, never alone. Aldri fred å få.

Sånn. Det var litt av de mer «dagligdagse» sidene av førstegangstjenesten sett gjennom en rekrutts øyne. Er bildet riktig innstilt nå?