Lyden av et vingeslag

Jeg lurer av og til på hvordan verden ville vært uten lyd. Uten motorbrøl, uten reklamestøy, uten kraner som drypper, uten suset fra pc-vifta. Mange gode ting hadde kanskje gått med i dragsuget, men det er mulig det hadde vært verdt det. Jeg er i tvil. Det er stort sett når det er for mye støy av stemmer som snakker i munnen på hverandre at jeg lurer på akkurat dette.

Kanskje hadde det vært bedre om en hadde en «mute»-knapp en kunne brukt når det ble for mye av det gode. (Det finnes jo sånne headset som fjerner lyd, men det er kanskje litt frikete å gå rundt med?) Eller kanskje et slags filter der en kunne velge å bort all lyd bortsett fra stemmen til den en snakket med. Hva med et fullt lydisolert rom en kunne trekke seg tilbake ved passende anledninger. Det siste er vel mest realistisk. Det realistiske er ofte det kjedeligste.

Hvordan er egentlig fullstendig stillhet? Ikke bare sånn stillhet der en kan høre en knappenål falle, men helt fullstendig, komplett, massiv stillhet. Ikke-ekstistens av lyd. Hadde en hørt seg selv tenke da? Går det an å få det så stille at en kan høre en sommerfugl slå med vingene? Det hadde vært noe.

Jeg lengter ofte etter stillheten. Kanskje ikke en stillhet jeg trenger en sommerfugl for å teste om er tilstrekkelig, men en passe dose stillhet. Sånn at det er mulig å tenke i ro og fred og fundere og grunne litt på de store mysteriene og kjenne etter om ting er som de skal og en er på rett kurs i livet. Sånn at en begynner å virkelig sette pris på lyden og musikken og samtalen og ting det fort blir for mye av hvis en ikke tar seg tid til fraværet av det i blant.

De gamle sier at stillheten også kan være en fiende. Spesielt siden den ofte slipper løs stemmer en vanligvis drukner i støy. Og den kan være kjedelig. Fryktelig kjedelig. En blir overlatt til seg selv og ens egne tanker og problemer. Eller er den bare kjedelig? Det slår meg at folk må ha kjedet seg fryktelig mye før i tiden. Iallefall hadde de mer stillhet enn nå.

Gi meg den gode, gammeldagse stillheten. Den utprøvde, utholdende, elskede og fryktete stillheten. Den som var fra begynnelsen av, før det hele startet. Jeg tror ikke den er tapt, men jeg sliter med å finne den. Jeg drukner i støy.

Quiet is the new loud.

Dette innlegget ble postet 15. august 2004 kl. 4:11 og er kategorisert under Ukategorisert. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan hoppe til slutten og legge igjen en kommentar. Tilbaketråkk er for øyeblikket ikke tillatt. Her har du en direktelenke.

5 KOMMENTARER

  1. Torstein sier:

    Hm…Hvorfor er det så lite stillhet? For min del tror jeg det er nettopp fordi da kommer det tanker om ting som jeg ikke vil tenke på. Og det er lettere å ikke tenke på dem…

  2. Hanne G sier:

    Tidligere musikk/gitar læreren min fortalte når han va i militære. Da måtte de vær en heil dag i et lydisolert rom. De fikk sån frike klær på seg, åsså måtte de sitte på rare stoler som ikke lagte lyd viss de typisk vippte (ikkje at d va låv) Anyway, etter flere timer hørte de hjerte slå, etter enda flere timer, så hørte de blodet suse i årene..lite kult!!

  3. PålB sier:

    Har hørt at en kan bli sinnsjuk av å ikkje hørra absolutt noge. Å då meine æg ikkje øve lang tid, men sånn en time – så æ du mentalt i ubalanse resten av livet. Men vett ikje kor møje den informasjonen æ å stola på…

  4. Bjørnar sier:

    Torstein: Enig. Det er jo heilt klart det letteste. Iallefall på kort sikt.

    Hanne: Det hørtes UTROLIG fascinerende ut! Hadde vært vilt kult å prøvd!

    Pål: Eg stiller meg svært tvilende til informasjonen…

  5. Aspis sier:

    Vel Pål, i følge innlegget til Hanne G så er det visst fort gjort å bli sinnsyk (høyre blodet suse i årene?).

Legg til en kommentar