Når fedrelandet kaller, hvem kan si nei?
Det er en uke igjen til innrykk for unge Tollaksen. Jeg skal iføre meg «Kongens klær», som det så fint heter. Jeg liker litt den delen med Kongens klær. Det gir liksom et litt historisk og majestetisk sus over det. Jeg får en slags følelse av å være en del av noe større og viktigere enn meg selv.
Selvsagt vet jeg at hverdagen er en annen. At en må gjøre en masse dritt-ting, og at det kan bli en del venting. En del venting, i følge noen. Andre sier at det er ganske mye som skjer hele tiden og at de hadde en gullfin tjeneste (og til og med noen av de i indre Troms der det er bikkjekaldt og pisset fryser før det når bakken). Jeg er i tvil om jeg kan stole på informasjonen. Det er mange motstridende meldinger.
Det er likevel noe massivt over Forsvaret. Hele greiene med bruk av ord som «panservogn», «rekognosering», «ildgiving» og «stormtropper», det er så massivt. For ikke å snakke om våpnene. Våpen er massivt. Jeg fascineres enormt av våpen. For det første er det utrolig gøy å skyte. Jeg har egentlig ingen forklaring på akkurat dét. Det er bare maksimalt kult. Så har du den destruktivte kraften våpnene har. AGen kan drepe en mann selv på 3000-4000 meters avstand. Artilleriet kan beskyte mål som befinner seg 30 km unna. Det er fra Bryne til Stavanger. Helt vilt. Utrolig fascinerende.
Jeg gleder meg til ordrelinjer og disiplin. Det er noe befriende over å være under kommando av et befal som sier hva du skal gjøre og ikke gjøre. Vi har en jobb å gjøre, og vi gjør den. Jeg liker klare strukturer og klare beskjeder. Det har jeg inntrykk av at det er en del av i Forsvaret.
Jeg gleder meg ikke så mye til rutinene. Jeg frykter at det er en del rutine. Og venting. Skikkelig mye venting. Venting ute i snøen når det er kaldt og klærne som var våte er frosset og en må stå i NATO-hat-stilling for å unngå at iskalde klær kommer i kontakt med kroppen. Venting på kommandoplass mens befal langt oppe diskuterer hva som må bli gjort. Venting i brakka fordi det ikke er noe annet å gjøre på. Dette er ting jeg ikke gleder meg så veldig til.
Men egentlig har jeg ikke peiling hva jeg går til. Jeg vet ikke hvilken leir jeg skal til eller hva jeg skal gjøre der. Jeg vet ikke hvordan dagene blir. Jeg vet ikke hva slags folk jeg treffer (bortsett fra at det ganske sikkert blir mye forskjellig!). Jeg vet ikke når eller hvor ofte jeg kommer hjem. Jeg vet nesten ingenting, og trives godt med det.
Dette er det jeg vet: «Frammøtedato (innen klokken): 19.08.2004 13:00. Frammøteplass: Sessvollmoen ved Gardermoen. Buss fra Gardermoen flyplass. Flytransport til Nord-Norge samme dag.»
Sir, yes sir!
Aspis sier:
12. august 2004, kl. 4:34
ÅÅÅÅÅÅÅåååååååååååå!
*Sterke følelser!
PålB sier:
12. august 2004, kl. 12:32
Du skrive vannvittig bra, ikkje bare akkurat her, men i alle innleggå!!
Ellers så reise du inn i milten same sag som æg he 16-og-et-halvt-års-dag. Så vilt ukristelig. Jaja. Tror nok du klare deg veldig godt oppe i Nord =)
Bjørnar sier:
12. august 2004, kl. 18:24
Eg vett ikkje heilt om eg vil vite om de er gode eller dårlige, de sterke følelser du får av å tenke på militæret, Aspis…
Pål (eller var det Pokke?): Takk skal du ha! Gratulerer med 16-og-et-halvt-års-dag på forskudd.
larsi sier:
13. august 2004, kl. 13:13
tippe du blir det besta tauet/hengebruå i militærets historie;)