Gi blod?
Blodbanken
Originally uploaded by Bjørnar Tollaksen.
Når det skjer store ulykker og under operasjoner trengs det ofte blod, og til dels store mengder blod. Da kommer sykepleierne løpende med plastposer merket med A’er og B’er og 0’er og rhesus og positiv negativ.
Hvor kommer alt dette blodet fra? Det lager det ikke laboratorier, for det finnes noe annet som naturlig produserer ganske mye av det. (Må jeg si hva dette også begynner og slutter på?)
For å kunne redde liv trenger Blodbanken en del blod, og de fleste mellom 18 og 65 år kan gi. Prosessen for å bli blodgiver er ikke så veldig komplisert.
Du registrerer deg hos GiBlod.no, eller tar en telefon til 51 51 88 16 (Blodbanken på Sentralsykehuset i Rogaland). Etter en liten stund vil du bli kalt inn til informasjonsmøte med registrering og testing, og så sant du ikke har noen sykdommer er du tre måneder senere klar for første blodtapping.
Å gi blod er en utrolig enkel måte å hjelpe andre på (det kan jo til og med bli deg selv en dag), og det krever veldig lite. Få gang på det. 51 51 88 16 er telefonnummeret.
Torbjørn Selmer sier:
26. oktober 2004, kl. 11:05
Kan bli litt ivrige når en tapper blod. I går, så kjørte jeg på motorveien!.. å der, ja der kom Bjørnar i 200 opp på sida.. vinket å kavet som en an galning. eg satt der med hendene på 10 på 2 på rattet. Ble ganske redde.. måtte kjøre inn til siden å ta et pust i bakken.. så.. ikke bare bare..:)
Torbjørn Selmer sier:
26. oktober 2004, kl. 11:06
…må bare få med at det er kanonbra det du gjør Bjørnar. Kanskje eg sko henga meg på neste gang?!
Blodtappedelta.. det hadde våre litt villt…!
KLAR som et påskeegg
Bjørnar sier:
26. oktober 2004, kl. 15:46
He he he! Det jeg så når jeg kom kjørende på motorveien var en hvit varebil med Litografen skrevet med store, røde bokstaver langs den ene siden som kom sladdende sidelengs inn på motorveien i stor fart.
Det var en viss sjanse for at det kunne være selveste Torbjørn Selmer Olsen som hadde blitt noe overstadig beruset av litt for mye Cultura til lunsjen, og da jeg kom opp på siden av varebilen så jeg en fot plantet på dashbordet med kneet opp langs vinduet. Det bekreftet mine mistanker — det var utvilsomt en håbu på bytur. Torbjørn så meg etter hvert, og rødmende av skam måtte han svinge inn til siden og legge alle kortene på bordet.
Hvorvidt dette taler til din fordel når det gjelder å bli blodgiver, Torbjørn, er jeg litt usikker på. Men det hadde jo ikke vært feil med blodtappedelta. :) Har du ført det på lista di?
Bente sier:
31. oktober 2004, kl. 12:33
Synes det er spennende å lese bloggen din.. og utfordrende. Jeg har tenkt lenge på å bli blodgiver, men har liksom ikke hatt gutset til å ringe inn å si: «Hei, jeg vil gjerne komme til dere for å få en nål stikket opp i armen og få bekreftet at blodet mitt er rødt.» Ting blir ofte litt lettere å bestemme seg for når det bare er å taste litt på nettet…