Avskjed

Farmor døde i en bilulykke forrige søndag. Det var glatt på veien, og bilen hun kjørte i mistet veigrepet, snurret rundt, kjørte av veien og landet på taket. Sammen med henne var en vennepar, ekteparet Marit og Thor Fladen. Alle tre omkom.

Det var ikke slik jeg hadde sett det for meg. Det er vel aldri slik en ser det for seg når noen dør i ulykker. Samtidig var hun gammel, og helsa sviktet såpass mye at hun snart måtte ha flyttet på aldershjem, noe hun aldeles ikke kunne tenke seg. Ifølge far har hun også i mange år gledet seg til å treffe igjen sin mann, min farfar, som døde av hjerteinfarkt altfor ung. Slike ting er med på å lindre sorgen.

Begravelsen var en sterk opplevelse. Jeg har ikke sett tre kister samlet tidligere. Søskenbarna mine mistet alle sine tre gjenværende besteforeldre — både vår felles farmor og sine besteforeldre på morssiden. Minner kommer spesielt sterkt tilbake ved avskjeder i kirken. Minneord blir lest, og plutseli kommer alt veldig sterkt tilbake.

Ute på gravplassen senket vi selv ned kisten med tau, og tok spadene i hendene og fylte igjen graven med jord. Jeg har ikke vært med på det tidligere — og visste ikke at det gikk an å gjøre det slik — men det var en veldig fin avslutning. Når du selv har spadd jord på kista vet du at det er ferdig, at det er slutt, at avskjeden er endelig.

Nå er hun forfremmet til herligheten. Hun er hjemme hos sin Herre, Han som gjør alle ting nye.

Jeg lyser fred over Aasbjørg Tollaksens minne.