Celebration fredag: Impuls er i gang

"She will be loved" – Maroon 5 
Originally uploaded by Bjørnar Tollaksen.

Det er stappfullt i gangen utenfor hovedsalen. Folk prøver febrilsk å
få registrert seg og få utdelt armbåndene sine, men det er lite som
tyder på at de vil klare å erobre en plass framme i køen, for midt der
framme er det knapt nok plass til å stå oppreist og puste samtidig. Når
dørene endelig glir opp er det anarkiet som råder. Det velter inn med
folk som vil ha de beste plassene, så langt framme og nær midten som
mulig.

Scenen i hovedsalen ser som tidligere år helt sinnsykt bra ut.
Lystekninerne har slått seg løs, og det er et fargespill uten
sidestykke som blir speilet i halvtransparente stoffer i ulike former.
Det ser så utrolig godt ut! Jeg merker meg med en viss overraskelse at
det står instrumenter midt i salen. Skal de lede lovsang fra midt i
salen? Interessant.

Avsparket for Impuls 05 lar vente på seg. Den som venter på noe godt,
venter ofte for lenge? Ryktene sier at de tidligere på kvelden var en
halvtime forsinket, og det er vanligis ikke et godt tegn at en er sent
ute god tid i forveien. Sånt har en tendens til å balle på seg.

Men når nedtellingen endelig begynner blir det liv i leiren. Et
danseteam kjører i gang et heftig danseshow (akkompagnert av noen
lysteknikere som elsker kunstene de kan gjøre med lyskasterne sine), og
brått kommer tre mann med finlandhette rappellererende ned fra taket,
løper opp på scenen og brøler: "Dette er et gisseldrama!"
river av seg finlandshetta. Det er Halvor, Stig og Anita som har latt
adrenalinet ta kontrollen, for de tar helt av og er kanongira. (Men det
er de jo for så vidt til vanlig også, så det er mulig alt er helt
normalt.)

Lovsang fra midt i salen fungerer utrolig bra! I stedet for å stå
framme på scenen som ved en konsert, står lovsangsteamet midt i salen
og lovsynger sammen med salen. Genialt! Fokuset på bandet blir
borte, og vi blir friere til å ha fokus bare på Gud mens vi synger
sanger til Ham. Lydnivået er også betraktelig lavere enn ved tidligere
anledninger, så en kan høre godt hvordan hele salen synger med. Det er
fantastisk.

I stedet for å tale selv tar Hege Sveås fram fire stykker for å
fortelle sin historie om hvordan Gud har grepet inn i livene deres. Det
er historier om hvordan Gud har satt fri fra ting som bandt, og
hvordan Han har vært med gjennom vanskelig perioder. Det er så enkelt,
men fungerer utrolig bra. Få ting fanger interessen så mye som andres
selvopplevde historier — det er umulig å avfeie det (for det er
selvopplevd), det kunne ha skjedd deg (og kan fortsatt gjøre det), og
det er ofte så personlig at nysjerrigheten ikke lar deg la være å høre
etter.

Responsen på innbydelsen til å komme frem for forbønn er enorm. Folk
strømmer opp på scenen, og forbederene beveger seg rundt for å be og
velsigne mens bandet leder resten av salen i tilbedelse. Det er en god
kveld i IMI Forum. Impuls er i gang, ting har begynt å skje,
forventningene for resten av helga bygger seg opp. Dette blir gudd.

:: Bildeserie: Impuls 2005 ::