Er vi likevel en dessertgenerasjon?
EN KAN begynne å lure. Det var en fyr som i avisene kalte oss dessertgenerasjonen for en tid tilbake, og i dag kan en lese på Dagbladet.no at 30-åringer lever som "Kids" (av uttrykket eldre hip hop’ere bruker om tenåringer) med dyrking av interesser og hobbyer fremfor studier, kortsiktig planlegging fremfor langsiktige mål, utprøving av ulike jobber fremfor lang og trofast tjeneste innenfor én jobb, mye reising fremfor bofasthet på ett bestemt sted. Det er i alt mange ting som tyder på at den nye generasjonen voksne vil bli som de foregående generasjonene.
DET HØRES unektelig attraktivt ut, men det kan se ut som at trofasthet, utholdenhet og det å gjøre ting en ikke har lyst til blir ofret for leking og PlayStaion-spilling. Og hvis alle bare gjør det har lyst til og synes er kjekt, da må jeg si meg bekymret for den videre utviklingen.
DE FLESTE jeg kjenner (meg selv inkludert) er først og fremst interessert i en jobb som er gøy, en jobb en kan trives i, og helst en jobb som ikke krever for mye og går ut over andre ting vi har lyst til å gjøre. Ingenting hadde vært bedre. Dette er problemet: Hvis alle gjør bare det de har lyst til, hvem skal da gjøre det som må gjøres? Det finnes jobber som er både kjipe og tung, men som noen er nødt til å gjøre. Og statistikken og tallene kan fortelle oss at de færreste av oss vil få en jobb som tilfredsstiller kravene til lek, moro, høy lønn og en frydefull hverdag. Det vil komme en dag da vi innser at det ikke ble så enkelt som vi hadde tenkt.
HVA OM det er instillingen vår som er feil? Er det ikke egentlig et relativt nytt fenomen at jobben skal være gøy? De aller fleste generasjoner før oss har jobbet mye og hardt, det være seg i jordbruket, industrien, fisket osv. Det var ingen som forventet at jobben skulle være gøy før. Jobben var noe en gjorde fordi en trengte penger til å forsørge familien; en arena for ansvar mer enn for lek.
JEG HAR nevnt det så vidt tidligere: Forsvaret er et godt eksempel på et sted en blir satt til å gjøre ting en ikke liker. Når du får et oppdrag å løse, er du nødt til å løse det, koste hva det koste vil. Hvis staben sier at de trenger kommandoplassen sin, er vi nødt til å sette den opp, og hvis det tar hele kvelden og hele natta, så får det heller være. Når sjefene sier at vi skal gå på ski til den og den posisjonen, er det bare å spenne på å begynne å gå, selv om det er et hendelse uten sidestykke og du hater mer enn noen gang tidligere. Det er sinnsykt stress å pusse våpenet i en time eller to rett etter at du har kommet hjem fra en lang øvelse og bare har lyst til å hoppe i senga og sove en uke, men det må gjøres. Tilsvarende kan en si om skole og innleveringer og eksamener, det må gjøres. I de fleste jobber finnes det ting som er drit, men som må gjøres. I livet som helhet finnes det ting vi gjerne skulle vært foruten, men som må gjøres. Er vi forberedt på det?
IKKE ALLE ting kan utsettes og unnskyldes. Det er ikke alltid (veldig sjelden faktisk) at løsningen på et problem er å hoppe over det og heller gjøre noe annet. Det kan tenkes at vi snart bør begynne å venne oss til tanken om at det som er viktig, koster noe; at fremtiden innebærer å gjøre ting vi ikke kommer til å like; at det finnes en tid for lek og en tid for arbeid.
EN TING til: Det er faktisk lov å hate og være frustrert og underveis. Bare ikke gi opp.
KAN JEG få desserten min nå?