Be still my heart
Det var egentlig tilfeldig. Jeg satte på Silje Nergaard, og ble slått av undring over ordene som strømmet ut:
Be still my heart
My heart be still
Det er ikke ofte hjertet mitt er stille. Jeg har et rastløst hjerte. Det seiler på mange måter sin egen sjø — tar ulike retninger og er sjelden lenge på samme sted, det seiler stadig til nye havner. Jeg er en utålmodig person.
På utsiden kan jeg se rolig ut, men på innsiden er det alltid full aktivitet. Det er alltid noe å tenke på, forberedelser å gjøre, spørsmål å ta stilling til. Jeg savner å sitte ned og la hjerte falle til ro, la fremtid være fremtid og fortid være fortid, og være. Det er sjelden jeg bare er.
Be still my heart
My heart be still
Jeg vil gjerne være tilfreds med at det ikke skjer noe. Jeg vil at tankene ikke skal fly og flakse uten mål og mening. Jeg ønsker å kunne fokusere, fokusere på en sånn måte at ting forsvinner rundt meg og jeg er i en boble av fred og ro der ingenting haster. Jeg vil gjerne gjøre bare én ting om gangen, tenke bare én tanke om gangen. Nå klarer jeg sjelden fokusere på noe som helst, og sinnet flyr og fordeler seg på mange ting slik at jeg ikke får gjort eller tenkt noenting ordentlig.
Tankens ro, fokus og én ting av gangen. Det er dette jeg ønsker meg.
Be still my heart
My heart be still
Jeg hører sangen og forstår innholdet. Likevel må jeg blogge om det. Selvsagt må jeg blogge om det. Å sette meg ned å prøve å praktisere hjertes ro klarer jeg ikke, men å skrive om det kan jeg klare. Det er lettere å fortelle om noe enn å faktisk gjøre det. Å, blogg, en velsignelse og en forbannelse er du!
Kanskje er det gjennom skrivingen jeg finner hjertets ro? Jeg tvinges til å tenke på én ting om gangen, jeg holder fokus. Det er tankens ro jeg mangler. Jeg har en forestilling om at det er en bra ting å kunne la være å tenke hele tiden, men mangler selv denne egenskapen. Er det mulig å lære seg det?
Be still my heart
My heart be still
Jeg er spredt for mange vinder, jeg slites mellom mange ting. Å, kunne jeg bare være hel, være én, være fullstendig!
I stillheten finner jeg meg selv. I stillheten finner jeg Gud. I stillheten …
Roar Aardal sier:
10. februar 2005, kl. 20:12
Hjertet mitt er aldri i ro det heller. Får ikke håpe det stopper de neste 90 årene…
SiljeFrø sier:
11. februar 2005, kl. 12:34
Roar Aardal: den var jo lite tørr, da..;)
Takk, Bjørnar, for at du beskriver hjertets intoleranse overfor flere (u)rolige tanker samtidig. Det er så utrolig fullt hele tiden, og det er sjelden en bra ting;
man kan bli sett på som fjern, distrè (ok,jeg skal innrømme at jeg kanskje er det fra før av,men det er alltid en grunn til at folk blir distrè!?)
ting som skulle huskes faller lett ut når du har et urolig hjerte, og generelt sett kan man føle seg som et sosehode.
-hjertet har mye mer å si enn vi er klar over, tror jeg! det er i hvert fall min oppfatning.
«My heart is not lonely nor broken»
It`s just «not still»..!
Håkon sier:
11. februar 2005, kl. 14:58
Retreat … sukk… Be still…
Bjørnar sier:
11. februar 2005, kl. 18:25
Ja, retreat… STORT sukk…
(Vær med og si det du også, Silje. Retreat… )
Hanna sier:
12. februar 2005, kl. 16:58
Kan eg åg ver me å sei det?
Retreat…sukk… (kanskje ikkje så stort sukk som ditt, men et sukk er det.)
Teru sier:
13. februar 2005, kl. 15:08
Hørte for meg sangen i bakgrunnen når eg leste bloggen, og kjente meg igjen. Av å te, så æ det bare gudd å sedda seg ner å la tankane flyda på en sånn strukturert måte for å få det ner på en blog. Hærligt når eg får det te, men når alle tankane mine komme på en gong, då nytte det liksom ikkje å trykka vidare på tastaturet…
Be still my heart
My heart be still
Så gjenstår det for meg å finna ut kæ uttrykket «Japanese Blue» betyr i sangen med same navn.
Bjørnar sier:
14. februar 2005, kl. 18:16
Klart du kan være med å si det, Hanna! Alle som vil er velkomne til å si det.
Og ikke minst, alle som vil er velkomne til å gjøre noe med det…
Håkon sier:
15. februar 2005, kl. 14:13
Hallvor snakka om noko Impuls leiar retreat… Viss nokon veit noko blir eg veldig takknemlig!
Eller så kan me jo arrangera acta reunion retreat… masse bra folk, ingen snakking. Tippa da hadde blitt godt mottat…!
Bjørnar: Du e vell stadig vekk på felles skogsretreat…? Beredskap, mørke og ingen snakking… Eller blir det kanskje noko litt anna?
Bjørnar sier:
15. februar 2005, kl. 15:16
Ha ha ha! ACTA retreat reunion hadde nok blitt *veldig* godt mottatt… :D
Det stemmer at jeg er en del på felles skogsretreat for tiden… Det er jo fint med lyd- og lys-disipling, men søvn er av en eller annen grunn mer attraktivt enn fyrings- og beredskapsvakt i de situasjonene… Det blir litt annerledes, hehe. Kanskje retreat bare er kjekt når det er frivillig?
Hanna sier:
15. februar 2005, kl. 21:15
Haha! De hadde nok ikkje slått an som reunion akkurat.. :) Men eg må sei at eg faktisk hadde vert klar for noge sånn! Eg klare liksom ikkje trekka meg vekk sånn aleina..hadde våre gudd å gjort de på den måden me gjorde det me ACTA! Eg likte jaffal de mesta me det! Så ke me en ACTA retreat reunion?! SÅ kan me helle ha en sosiale avsluttning.. :)
Bjørnar sier:
16. februar 2005, kl. 19:58
He he he. Mulig det kan gå. Stiller meg likevel litt spørrende til om alle i den klassen er klar for retreat på noen som helst måter…
Men EG er jo sjølsagt klar. :)
Hanna sier:
16. februar 2005, kl. 20:33
De e DEFINITIVT ikkje alle som e klar! :)
Tenkte jo eg fekk støtte fra deg, å kanskje nogen te?
Håkon sier:
19. februar 2005, kl. 12:25
Støtte erklæring frå Håkon!! Men da kom vell som ei bomba!
Dessutan skal eg ha ein litan love-retreat no til veka!!! Liiiiiite gudd!!!!!