Bok: The Da Vinci Code
Det har vært mye oppstyr rundt Dan Browns Da Vinci-koden. Den har solgt (og selger fortsatt) som varmt hvetebrød samtidig som kritiske røster — spesielt kristne, men også ikke-kristne forskere — har vært høylytte.
Etter å ha lest den så vide og brede omtalte boka sitter jeg igjen med at det hele er særdeles oppskrytt. Som spenningsroman er den bare middelmådig spennende. Den er til dels fengende, men det tar liksom aldri av. Brown prøver å kombinere "vitenskap" og spenning, og det lykkes ikke særlig godt. Det blir aldri verken spennende nok eller interessant nok.
Når jeg setter "vitenskap" i hermetegn, er det fordi boka nå er så grundig slaktet for sin kildebruk og konspirasjonsmakeri at det virker åpenbart at materialet ikke kan kalles verken historie eller sannhet. Blant annet hadde STV1 (Svensk TV) i helga en dokumentar som bruke en og en halv time på å tilbakevise påstandene i boka. Nå har ikke Brown sagt eller skrevet at dette er "bevist" eller underbygd (det er fiksjon), men på den andre siden forsvarer han teoriene som kommer frem i den samme fiksjonen i intervjuer, og også i boka fremstår påstandene som fakta.
Hovedplottet eller -teorien i Da Vinci-koden er at Jesus var gift med og hadde barn sammen med Maria Magdalena. Grunnen til at dette ikke har kommet frem er at Kirken (og den katolske kirken får skylden for dette i boka, selv om Kirken var én på det aktuelle tidspunktet) har undertrykt de "dokumentene" eller evangeliene som passet med Kirkens mening.** Påstandene som kommer frem er svært svevende, og blir ikke underbygget
på noen som helst måte. Hele greiene er egentlig så banalt at jeg har vanskelig
for å forstå at dette i det hele tatt blir tatt på alvor.
Både spenningsmessig og innholdsmessig er denne ultra-hypede boka en skuffelse. Slutten er elendig. Plottet er til dels interessant, men faller til de grader igjennom. Den får litt pluss for til tider drivende handling.
** For å gi et kort og enkelt svar på undertrykkelse av "upassende" evangelier: Det fantes i tiden etter Jesu himmelfart en rekke evangelier og brever som verserte rundt om i menighetene. Fortsatt i dag blir "apokryfe skrifter" trykker, f.eks. Thomas-evangeliet. Gjennom en ganske lang prosess og strenge krav til kildene (forfatteren måtte være en disippel eller på en særskilt måte ha tilknytning direkte til Jesus) ble det nytestamentet vi kjenner i dag samlet og til slutt "godkjent" av kirkemøtet i Nikea. Kravene og prosessen som ble gjennomført var så omstendelige at vi kan være trygge på at historien om Jesus og den tidlige kirke er hel og sann. Teologene blant oss (Arne?) kan sikkert gi en mer utfyllende forklaring på dette.
Dan Michael sier:
21. februar 2005, kl. 19:16
Så enig, så enig. Det merkelige er hvordan boken ble hauset voldsomt opp i avisene i begynnelsen. Det tok alt for lang tid før kritikken begynte å dukke opp.
Arne sier:
7. mars 2005, kl. 23:00
Eg syns du, Bjørnar, gir ei grei framstilling av koss NT blei til. Men så vidt eg veit, hadde ikkje kyrkjemøtet i Nikea nokon oppgåve med å «godkjenna» NT. Derimot var det biskop Athanasius som i 367 sendte eit rundskriv der dei 27 skrifta som er med i NT, blei endeleg «bekrefta». Det var eigentleg bare nokre få det hadde vore strid om. I hovudsak var kyrkjelydane einige om kva som var med i NT på slutten av 200-talet.
Eg kom over ein artikkel av professor Oskar Skarsaune på MF (ein særs interessant teolog som kan skriva slik at seriøst fagstoff blir lett tilgjengeleg) som går grundig inn i argumentasjonen mot Da Vinci-koden og bl.a. påviser at den byggjer totalt på den useriøse boka Hellig blod, hellig gral. Dei som er interessert, finn artikkelen «Fra Da Vincikoden til Den Hellige Gral. Den mest rystende avsløringen de siste 2000 årene» under Aktuelt på http://www.mf.no
Sjølv om dette kanskje blir i lengste laget til å vera ein kommentar, siterer eg frå eit avsnitt i Skarsaune sin artikkel der han seier noko om koss NT blei til: «Hvilke skrifter som skulle bli med i Det nye testamente, og hvilke ikke, ble aldri vedtatt på noe kirkemøte eller av noen enkeltperson, men var resultatet av en prosess der mange menigheter i alle deler av kirken var inne i bildet, og der utvalgskriteriene var helt åpne og faktisk svært fornuftige: Skrifter fra det første århundre e.Kr., som ble ansett som forfattet av apostler eller deres medarbeidere, ble regnet som troverdige. Andre skrifter, brev eller ”evangelier”, som var forfattet senere, ble ikke tatt med, enten de stemte med de nytestamentlige skriftene i innhold eller ikke. Denne prosessen var i hovedsak avsluttet lenge før Konstantin, og lenge før hans ”maktkirke” var etablert. Det var martyr-kirken, ikke maktkirken, som gav oss Det nye testamente. Og martyr-kirken hadde ingen sentral maktinstans som kunne utrydde og undertrykke alternative skrifter.»
Roar sier:
17. mars 2005, kl. 11:44
Som bok syns jeg personlig at den fortjener mye bedre enn en 3/6. Ville heller sagt 5/6. (personlig mening selvsagt). Boka er skrevet for å underholde ikke for å tolkes som en «sannhet», en feil det virker som mange gjør.
Bjørnar sier:
17. mars 2005, kl. 11:52
Jeg er uenig i din vurdering av at den er skrevet kun for underholdningens skyld. Forfatteren har åpenbart en klar agenda med måten han bruker indisier og «vitenskap» for å undergrave Jesu og Bibelens historie. Hadde en tatt bort disse tingene hadde ikke boka fått på langt nær den oppmerksomheten den nå har fått.
Rent underholdningsmessig ble jeg også skuffet. Som sagt synes jeg det til tider var spenning og driv i det, men generelt sett synes jeg det ble for tynt og for dårlig. Spesielt slutten var helt utrolig dårlig. Hvis du vil ha spenningsunderholdning foreslår jeg heller Jason Bourne-bøkene. De går Da Vinci-koden en høy gang.
Leonard Løvenwold sier:
25. mars 2005, kl. 19:23
Da Vincikoden er selvfølgelig fiksjon. Det er helt utrolig at så mange på «den kristne siden», har latt seg provosere: Alle prøver å slukke brannen som har oppstått. Jo større slukkeaktivitet, jo bedre reklame får Dan Brown. Brown vinner denne kampen uansett fiksjon eller fakta.
Jon Arne sier:
26. mars 2005, kl. 10:12
Selv om forfatteren bruker vitenskap og indisier slik han gjør så utelukker dette ikke at boken kun er for undeholdning. Det virke som i disse reality tider at for å skape god undeholdning så må en klare å knytte det opp til virkeligheten slik at leser/seer opplever dette som noe virkelig.
En annen ting er at når en bruker slik teknikker så tvinger en ofte leser/seer til å ta stilling (iallefall vudere) til om dette stemmer. Dette vil jeg mene er en god side ved disse teknikkene.