Langrennenssportens oppstandelse

Frode Estil med bronsemedaljen han vant på 30 km i dag. (Foto: VG/Scanpix)

Ja, langrennssporten har oppstått. Jeg vet at den har vært i live lenge, men for min del har den vært død og begravet i flere år. Da jeg var yngre så jeg en del på langrenn, mest fordi far så på det, og fordi vår alles Bjørn Dæhli tok ufattelig mange medaljer og regjerte så overlegent at det ble fest hvert eneste løp.

Etter den tid (Dæhlis tid?) sluttet jeg plutselig å se på langrenn. Kanskje fordi vi ikke vant like mye, kanskje fordi jeg gikk inn i tenårene, kanskje fordi jeg fikk andre interesser. Ikke vet jeg.

Men nå, nå har jeg sett litt på langrenn i det siste, og det er jo en sjefssport! Sikkert mest fordi nordmenn vinner så willt mye (det er alltid kjekt å være på lag med den som vinner), men også fordi det er en så uforutsigbar idrett. Mange faktorer spiller inn. I tillegg til de vanlige idrettsproblemene — sykdom, skader — spiller vær, føreforhold og skismøring en vesentlig rolle. Og posisjoner og sekunder endrer seg hele tiden, det er ofte umulig å vite hvem som vil vinne før oppløpet (på jakt- og fellesstarter, iallefall).

I dag for eksempel, på 30 km for menn, så det i begynnelsen ut som at nordmennene hadde kontroll og ville kjøre gjennom med planen sin, men så plutselig brøt "haren", Kristen Skjeldal ble hengende langt etter teten, og Frode Estil så ut til å slite litt i den fremste gruppa. Men så plutselig, på sisterunden, kom Kristen Skjeldal som en komet, og Estil som hadde sett så trett ut, fant tilbake uante krefter og kjørte på opp den siste bakken. Han fikk et uhell som sannsynligvis ødela seieren, men fløy som en vind på oppløpssida, og avanserte fra fjerdeplass til nesten å ta igjen nummer to, som lå langt foran på begynnelsen av stadion. Det var WILLT spennende!

Det føles litt gammelt å se på langrenn. Er det gammelt? Det neste må vel bli å følge med på 10 000 m skøyter. Det er gammelt, det.