Praktisk spøk med Gunnar Bjorland

Det var egentlig Gunnar som skulle hente meg, men da det ringte på døra var det Asbjørn og Ole som sto der, og de gliste fra øre til øre.

"Vi reiser rundt og henter alle de som Gunnar skulle hente," fortalte Ole entusiatisk, "og kjører rett og slett en liten ‘practical joke’ på ham." Det hele hadde begynt da de begge var på fotball på Vestly, og Gunnar sendte melding til Asbjørn for å høre om han skulle hente han på vei til Stallen, hvorpå Asbjørn svarte "ja, fint det" selv om han allerede hadde skyss med Ole.

Nede på Stallen var Thomas Berg allerede ankommet, som med stor fornøyelse hørte om de inntrufne begivenheter. Mens vi satt der tikket det inn en melding hos Asbjørn, og han kunne raskt fastslå at det var Gunnar som ga beskjed om at han sto utenfor [huset til Asbjørn] og ventet på ham. Etter raskt innspill fra Thomas skrev Asbjørn tilbake at han satt på do, så han måtte bare vente litt. Et lite øyeblikk senere ringte Gunnar. "Ja, hallo, jeg har litt klatt med noe dopapir og greier. … Hoppe i dusjen, hahaha, willt rutinert! … Ja, kor lang tid får eg? Fem minutter? Greit."

Godt fornøyd med konspirasjonen så langt bestemte vi oss for å bygge videre, og Thomas ringte Gunnar og spurte om han kunne hente ham også. "Ikke noe problem," svarte Gunnar, grei som han er.

Når altså neste trinn var klart måtte vi få Gunnar bort fra huset til Asbjørn. Asbjørn sendte en melding til Gunnar om at han trengte en del mer tid, så han fikk gå ned på egen hånd etter hvert. Gunnar bet tydeligvis på, for noen sekunder senere fikk Thomas melding om at han var "rett rundt hjørnet."

Litt panikkartet diskusjon oppsto om hva slags unnskyldning Thomas skulle bruke, endte brått med at Gunnar ringte, og Thomas måtte kjøre samme unnskyldning Asbjørn: "Er på do. Kommer snart." Oi oi oi, ville det funke? Var det for åpenbart? Spørsmålene var mange, tvilen gnagde på sjelen. (Kanskje var det samvittigheten som burde gnage, men det var det ikke. Det var tvilen på om komplottet ville funke.)

Noen minutter sendte Thomas en ny melding: "Tror jeg må vente til magen har roet seg. Kommer meg bort på egen hånd." Ville han kjøpe den? Eller gikk det sakte opp for ham at han var i ferd med å bli lurt?

Neste på lista var meg selv, og siden jeg er den som bor lengst borte av oss tre var det stor spenning knyttet til om det en fullbyrdet suksess eller en delvis fiasko. Ingenting livstegn fra Gunnar.

I mellomtiden ankom ThomasR og Tom Rune, og ThomasR kunne melde at Gunnar bare kunne være en liten stund i utgangspunktet, noe som selvsagt gjorde spøken desto bedre siden han nå kjørte rundt hele Bryne til ingen nytte. Etter en stund uten en lyd hadde vi nesten glemt av hele Gunnar (det var nå gått nærmere en halvtime siden han reiste hjemmefra). Det var da døra ble slengt opp, og Gunnar Bjorland braste inn med pekefingeren løftet mot oss. "For noen svin! Dokke farer med løgn!" ropte han ut, men ble møtt med et latterbrøl som druknet anklagene.

Han hadde da vært hjemme hos meg og snakket med foreldrene mine, og først da forstått at han hadde blitt lurt. Til å begynne med var han bitter og prøvde å være overlegen og avvisende, men måtte etter kort tid gi tapt for vår skadefryd glede og ta det med godt mot. For hvem hadde vel ikke gjort det samme i vår situasjon?

(Fortsatt bitter, Gunnar?)