Elendige prioriteringer
Dette har jeg observert: På slakke dager får jeg ikke gjort en dritt, på ellers travle dager går det greit å gjøre litt ekstra. I helgene, når jeg har helt totalt fri (det skjer nada i en militærleir i helgene) får jeg ikke gjort noe som helst nyttig.
Nå mener jeg ikke at en alltid skal gjøre noe nyttig; det er en tid for alt, og tid til å slappe fullstendig av er undervurdert og har fått et ufortjent dårlig rykte. Og når jeg sier "nyttig" mener jeg ikke nødvendig produsere noe samfunnsnyttig eller uhyre viktig. Med "nyttig" mener jeg egentlig "interessant og utviklende".
Et eksempel, hentet fra virkeligheten: Jeg liker godt å lese (har jeg nevnt dette tidligere?). Jeg forsvinner inn i min egen verden, lever meg inn i historier, lærer nye ting, blir provosert og inspirert, utvikler meg (iallfall liker jeg å tro det), får økt forståelse.
I ukedagene, da det egentlig er ganske tett program, går det greit å få lest litt innimellom. Men i helgene, da jeg har utrolig god tid, leser jeg nesten ikke en side. Hadde jeg utnyttet tiden ordentlig kunne jeg lest utrolig mye og fått nye impulser og holdt fokus på de viktige tingene. (Bytt gjerne ut "lest" med "pratet", "diskutert", "hunget" eller andre ting som måtte passe.)
I stedet ender jeg opp foran en av to skjermer. I størst grad pc-skjermen, og andre rekke tv-skjermen. PC-skjermen er det største problemet. (For andre er det kanskje tv-skjermen.) Timene flyr mens jeg farter rundt på nettet og leser for det meste uinteressante ting, og de interessante tingene får jeg ikke lest ordentlig, for jeg leser aldri ting på nettet, jeg bare skummer meg gjennom det.
Jeg trenger mer disiplin til å gjøre det jeg vet er det rette. (Er det ikke ofte slik at vi vet hva som er rett, men ikke gjør det likevel?) Jeg vurderer å pålegge meg selv restriksjoner på tiden jeg bruker foran pcen. To timer daglig er kanskje passende. Det vil frigjøre en betydelig mengde tid.
Er det vits å sitte her og skrive mer om det? Nei. Skal jeg heller gjøre noe med det og gå og lese i Brødrene Karamasov nå? Ja. Er det en god bok? Så vilt god at du ikke vil tro det.
Ingvild sier:
24. april 2005, kl. 18:04
Godt å hørra at mor og far sine bøker slår an… :-)
Vett ikkje kor varmt dokke har det der oppe i nord, men her i Kr.sand e er rundt 20 grade og me sitte ute og sole oss….i april!!!! :-) Godt liv!
kristine sier:
25. april 2005, kl. 15:31
sånn der tidsprioritering drive æg med sånn på hobbynivå, og en ska vær litt forsiktig, for viss en går langt nok, så ende en opp med å få dårlig samvittighet for å gjøre alt som ikkje æ fornuftig. ikkje at æg kjenne te det…
Gunnar sier:
26. april 2005, kl. 9:46
Kan anbefale Don Quiote, Bjørnar. Og forresten…den der boka jeg nevnte, om Broder Guillbert (Arns læremester)…husker du når jeg nevnte det? Kan det ha vært 1. april? Kom plutselig på at jeg kanskje ikke hadde avklart det, og smadret dine gledelige forventinger…jaja…
Bjørnar sier:
26. april 2005, kl. 21:04
Ingvild,
de slår vilt godt an! :)
Eg må sei at her er det SNØ, i april… :(
Kristine,
enig i at en må ver litt forsiktig, men for min del er det nok et godt stykke til den grøfta…
Gunnar,
kan eg låne boka en gang?
Og boka om Broder Guillbert, har du løyet for meg, ditt svin?! Også så lenge? AU! AU! Du smadrer så VILT mine gledelige forventninger! For en provoserende person du er!
Chr. sier:
26. april 2005, kl. 23:18
Brødrene Karamasov er en godbok av dimensjoner. Må leses minst en gang i året.
Gunnar sier:
27. april 2005, kl. 9:28
For enn provoserande person!!! Æg he rett å slett lurt dæg, Tollaksen! Men æg må sei at æg he vurdert å senda et brev te Jan Guillou å foreslå at han skrive bog om Broder Guilbert…hvis dæ hjelpe noge på smerten din…
Bjørnar sier:
27. april 2005, kl. 18:07
Chr.: En gang i året, altså? Det må jeg si er ofte! Men kanskje det… Det er jo ei vilt god bok.
Gunnar: Det hjelper INGENTING på smerten min!