Er mennesket godt?
Det er en tanke som har plaget meg i det siste, som jeg ikke klarer å tenke ordentlig gjennom, men heller ikke gi slipp på. Jeg har kviet meg for å skrive den en stund, for jeg mangler både kompetanse og gode svar. Så her er mitt forslag: Hva med at vi tar det som en samtale, en vandring, en utveksling av tanker og erfaringer? Jeg kan begynne.
Jeg har sett noen filmer og lest noen bøker i det siste som har gjort for sterkt inntrykk til at jeg klarer å avfeie de uten videre: Berlin – Nederlaget 1945 (inntoget i Berlin, 2. verdenskrig), Stalingrad (slaget om Stalingrad, 2. verdenskrig), Gulag (sovjetiske konsentrasjonsleirer), Hotel Rwanda (nedslaktingen av en million tutsier i Rwanda 1994) og Der Untergang (Hitlers og Det Tredje Rikes siste dager).
Disse bøkene og filmene er fylt med så mye grusomhet og ondskap at jeg ikke klarer å bestemme meg for om jeg blir trist eller rasende, og ender opp med å bli begge deler på en gang. For det påfallende er at det ikke er snakk om noen få enkeltpersoner som står for grusomhetene — vi snakker om store grupper mennesker som går inn for det mer eller mindre systematisk.
Stalingrad og Berlin: En mengde soldater gjør overgrep mot sivilbefolkningen. Da tyskerne rykket innover i Sovjetunionen voldtok de alle jentene og kvinnene de kom over på veien, og russerne gjorde det samme da de slo tilbake og rykket frem til Berlin; mot slutten av 2. verdenskrig ble nærmest samtlige jenter og kvinner mellom 13 og 70 år som fortsatt befant seg i Berlin voldtatt av russiske soldater.
Gulag: Massiv undertrykkelse og drap av fanger (spesielt "politiske fanger", et svært vidt begrep som innebefattet hvem som helst myndighetene fant det for godt å sende i leierene). Forferdelige leveforhold. Fanger som
rykket opp i gradene og ble voktere (!) for så å påføre andre den samme lidelse de selv hadde opplevd.
Hotel Rwanda: En million tutsier slaktet ned med hjemmelagede macheter, ofte av sine egne naboer.
Oppkonstruerte skiller mellom folket (betegnelsen "hutu" og "tutsi" ble oppfunnet av belgierne, som den gang holdt Rwanda som koloni, valgte ut noen til å være tutsier og herske over hutu-flertallet) som leder til en vanvittig tragedie og voldsorgie.
Hva er det som får folk til å gjøre sånt? Det hadde vært én ting hvis det hadde vært noen ganske få, noen syke jævler som var blitt ødelagte i hodet, men vi snakker om mannen i gata her; en vanlig soldat, en vanlig borger, en vanlig hutu. Riktignok spiller propaganda en sentral rolle i alle tilfellene, men hvorfor gjør ikke folk motstand. Og ikke nok med at de ikke gjør motstand; hvordan kan de ta aktivt del i grusomhetene selv? Det finnes unntak og lyspunker i alle tilfellene ovenfor, men hvorfor i all verden er de unntak? Hadde du og jeg kunnet gjort det samme i deres situasjon? Jeg vil med rimelig stor sikkerhet si ja. Vi kan selvsagt velge å la være, men de fleste av oss er langt på vei eller fullt ut i stand til det, og hadde også gjort det hvis forholdene lå til rette.
Jeg begynner å miste min tro på menneskeheten. Jeg begynner å miste troen på at mennesket er godt, innerst inne. Vi er ikke gode på innsiden. Vi er fordervede og ødelagte alle sammen. Humanismen, som påståelig forfekter troen på det gode i mennesket, kan umulig være sann. Jeg får det ikke til å gå opp. Det stilles spørsmål om hvordan Gud kan tillate all ondskapen i verden, men hvordan er det mulig for oss å være så onde? Hvordan kan Gud ha ansvaret for å vi velger det onde?
Og hvis vi ikke er gode på innsiden (og erfaringen tilsier vel i rikelig monn at dette ikke er tilfelle), er det da noe håp, eller er vi fortapt?
Vi er fortapt. Hvis vi skal sette vår lit til menneskeheten er vi raskt på vei i avgrunnen. Men det finnes også håp. Ikke i mennesket, riktignok, men i Gud. For hvis du tar Gud ut av regnestykket, går det ikke opp. Uten Gud er det ikke mulig å definere noe som godt, og noe som ondt. Da blir alle handlinger og all moral et spørsmål om personlige preferanser og egne meninger. Og uten Gud er vi ikke i stand til å bli gode i ordet egentlig forstand. Vi vil hele tiden helle mot det onde, velge det onde, gjøre det onde. Vi kan ikke redde oss selv.
Jeg setter ikke mitt håp til mennesket. Kanskje er det godt å miste illusjonen, for det gjør alternativet så mye klarere. Ettersom jeg ser mer og mer av hvordan vi egentlig er, hvordan jeg selv egentlig er, jo tydeligere står det for meg at den eneste som kan redde oss fra dette helvetet, er Gud.
Det får være en start.
15. Johannessen sier:
3. april 2005, kl. 3:14
Ja det er det sikker ein del folk som har lurt på før! Slik vil alltid ein vaksen peron byrje med å svare før vedkommende lirar av seg det svaret han/ho har kome fram til. Det gjer eg og.
Slik eg ser det skapte Gud mennesket godt. Så kom Eva og Adam; syndefallet – vi blei som Gud og fekk kjennskap til både godt og vondt (—). Som ein følgje av dette blir alle menneske født med den så kalla «grunnsynda». Derfor er mennesket godt, men arvesynda gjer at vi (menneske) gjer vonde ting. Ut i frå dette meiner ag at mennesket er godt.
Dette er berre skisser av mine tankar i ein svær samtale/meiningsutveksling.
Elles vil eg annbefala deg å gå til Skrifta. Den seier ofte mykje lurt. Og særleg om slike ting som dette.
Anonym sier:
3. april 2005, kl. 3:28
Menneske er helt klart opprinnelig godt. Gud kan aldri skape noe ondt. Men etter syndefallet ble hele moralen i menneske ødelagt. Ondskap er egentlig bare misforståt, eller forvridd godskap. Men som menneske er nå er jeg helt enig i at det kan umulig bli bedre i egen kraft. Du faller lengre og lengre ned i din egen synd uten Guds godhet. Jeg lurte lenge på om jeg var syndig, jeg synda ikke så mye i handlinger, men nå forstår jeg at det er ikke bare selve handlinger som er synd, det er motivene og følelsene bak dem. Hvorfor vil jeg det jeg vil? Hvorfor har jeg lyst til å gjøre onde ting? Jeg hater det, for synd er i sitt yterste vesen hat mot Gud. Når folk ignorer synder og kaller seg kristne, hvordan er det mulig? En del av deg går til Gud, men en annen del løper vekk fra Gud.
Jeg er helt enig, det er bare i Guds godhet vi kan bli satt fri fra oss selv.
15. Johannessen sier:
3. april 2005, kl. 3:41
I parentesen (eller er det parantesen?) (–) hadde eg planar om å vise til 1. Mos 3, men så blei aldri gjort. Eg gjer det no.
Bjørnar sier:
4. april 2005, kl. 19:01
Jeg er med på at mennesket i utgangspunktet ble skapt godt. Det blir likevel litt irrelevant i denne sammenhengen – for det jeg ser som mer interessant er hvordan vi er nå.
Når det gjelder selve arvesyndsbegrepet kan jeg ikke si at jeg liker det noe særlig (må ikke misforstås med at det ikke er sant, det er godt mulig det er sant selv om jeg personlig ikke liker det). Tanken om at et nyfødt barn er født med synd virker for urimelig. Jeg kan være med på at vi er født med en tilbøyelighet mot synd og mot ondskap som lever i oss og i lemmene våre (Rom 7,23). Blir det riktig, eller er det ikke dekkende for tilstanden vår? (Og kanskje noen med kjennskap til det klassiske arvesyndsbegrepet kan gjøre rede for det?)
Likte denne setningen din, du Navnløse: «Ondskap er egentlig bare misforståt, eller forvridd godskap.» Det vil si, jeg tror ikke det er misforstått (for ondskap er klart som dagen), men i aller høyeste grad forvridd. Ondskap er en parasitt som ikke har noe liv i seg selv og kan ikke, i motsetning til godhet, eksistere på egen hånd. Ondskap er mangel på godhet på samme måte som mørke er fravær av lys.
Anonym sier:
4. april 2005, kl. 20:57
Jeg holder fortsatt på at ondskap ofte er misforståt godhet, på en måte. Det fremste eksemplet er hovmod. Dette er etter min mening det ytterste form for ondskap. Denne synden kommer rett fra helvete. Dette var den opprinnelige synden som Adam og Eva gjorde. De ville kalle sine sjeler sine egne. De ønsket seg et hjørne i universet hvor de kunne si til Gud, » dette er vår sak, ikke din» De ønsket å være substantiver, men de var, og må i alle evigheter være, bare adjektiver.
Men ofte appelerer lærere til denne følelsen i fks elever, de appelerer ofte til hovmod, eller selvrespekten som det også kan kalles. Med misforståelse mener jeg at vi ofte ikke ser ondskapen, for ofte kan den virke tiltrekkende for oss som er onde. Mange ser på å stjele med formålet å gi til fattige som som svært positivt, men det er ondskap å stjele samme hvilket formål dette måtte ha. Kjærlighet er også ofte misforstått, når folk har begått hor, sier de ofte det var ut av kjærlighet, det føltes så rett…dermed ser de ikke det faktum at det er en synd. Jeg kan også se på at mange folk misforstår godhet. Det beste eksemplet er vel Guds straffedommer i GT. Mange folk syntes dette ser ut som ondskap fra Guds side, men Gud er bare godhet, ja Godheten selv. Dermed når vi ser Han for første gang ansikt til ansikt vil vi ikke se et ukjent Ansikt, nei. All den godheten vi har opplevd vil vi se i Han, for all godhet stammer fra Ham. Vi vil si, » jeg kjenner deg, jeg har jo alltid kjent deg «.
Det med arvesynd vet jeg lite om. Men vi ser at barn ned i 2-3 års aldren har mye synd i seg. Med det mener jeg at de blir fort sinte hvis de ikke får det som de vil, kalles stolthet. Blir fort sjalu, og var veldig obs på alt som tilhørte dem. Jeg snakker om meg selv, for jeg vet at jeg hadde mye ondskap i meg helt fra min tidligste barndom, men jeg visste såklart ikke alltid at det var ondskap. Men det var det likevel.
Det med hovmod har jeg tenkt mye på i det siste, det at på dommens dag kommer det til å være 2 slags mennesker, de som sier til Gud, » skje Din vilje » Og de som Gud sier » skje din vilje «
Dan Michael sier:
7. april 2005, kl. 21:29
Veldig spennende tema… Jeg husker jeg leste en diskusjon rundt postmodernismen, som jo vil avskaffe både det ene og det andre. Husker ikke dette helt godt, men det handlet om hvorvidt tenkningen/vitenskapen i dag tar skade av den naturvitenskapelige metode og den jødisk-kristne kulturarven. Hva ville så skje hvis man virkelig avskaffet alt dette? Sannsynligvis ville det ikke vært mulig, men uten kulturarven, uten religion, moral, humanisme, synd, visshet om straff, osv..? Hvordan ville vi da vært? Ville vi handlet godt og ondt om hverandre uten visshet om at hva som var hva?
Hva er moralen? Det hadde vært mye enklere om det hadde vært en liten klump ved siden av hjernen, som man kunne ta ut og titte på. Isteden er det en abstrakt greie, som viser seg å være veldig variabel. Et godt eksempel på dette er bevisstheten rundt miljøproblemene på jorda på 60-tallet. Plutselig ble det ondt å hive søppel på sjøen. Plutselig fikk man dårlig samvittighet for å hive søppel i naturen.
Jeg tror mennesket har en del grunnleggende egenskaper, som både er nyttige og ødeleggende:
– Vi streber etter makt. Denne strebenen har nok vært viktig for utviklingen, men makt korrumperer.
– Vi har lett for å distansere oss. Grusomme handlinger avtales gjerne langt vekke fra der de skjer og de som må utføre de. Det er lettere å be noen drepe noen enn å utføre handlingen selv. Enda lettere er det om man gjør det for noe man tror på. Vi har dessuten verdensdelingen, som fremdeles opprettholdes. Har du dårlig samvittighet når du kjøper klær produsert av barnearbeidere? Er det din skyld? Eller butikken? Eller importøren? Eller fabrikkeieren (som for ordens skyld har fire barn å fø på)? Eller kanskje arbeiderne? Vi legger gjerne skylden sånn midt i kjeden et sted.
– Vi er flinke til å ekstrapolere og kategorisere. Dette gjør at vi mestrer livet, men samtidig bygger vi oss bilder av den ukjente verden basert på ufullstendige fakta.
Ble vi noe klokere av det? Vel… det hender jeg mister troen på menneskeheten, jeg også, men da prøver jeg å tenke litt positivt. Ja, det er mange grusomheter i verden, men statistisk sett ser det ut som det går fremover, selv om det går forferdelig treigt.. Min tro er at Gud kan frelse oss når vi dør, men ikke før. I mellomtiden må vi sette vår lit til menneskeheten. Og nå stenger velferdsassistentene internett for meg en halvtime før tiden. Ondskap? Egoisme? Eller noe helt annet? Gud vet.
Anonym sier:
13. mai 2005, kl. 5:08
Jeg velger å være og fobli negativ til menneskehtens moralske evner. Det er enkelt og greit fordi bibelen ikke er så positiv til. Rom 7:18:»For jeg vet at i meg, det vil si slik jeg er i meg selv, bor det ikke noe godt» I oss finnes det ikke noe godt, det er bare gjennom Gud vi kan bli «gode», det vil si, ikke oss, men Gud gjennom oss.
Sette vår lit til menneskeheten?
Vi hater Gud, vi hater hverandre, vi elsker rikdom, er ego, stolte. Det siste århundret har vi hatt 2 verdenskriger. Siden 1973 har det blitt drept 50 millioner babyer i USA, 15000 hvert år i Norge. Men vet du hva, la oss stole på menneskene. De har nå prøvd, og tabbet seg om og om igjen, men la gi de en siste sjans?
NEI!!!!! Vi må stole på Gud, og Han alene. Vi går litt fremover i utvikling, mennesklig sett, ja. Men i Guds øyne, NEI. Synden florerer som aldri før.
Men jeg tror Gud kan frelse oss på denne siden. Det er en av grunnene til at Han døde for oss. At vi kunne bli frelst fra oss selv og bli Han lik. Min svakhet er enorm, men Guds styrke er uendelig mye større en min svakhet, så i Hans nåde kan Han frelse meg på denne siden, det vil si, jeg er frelst i Jesu blod, men med frelst i denne sammenheng mener jeg å bli frelst fra min syndige natur. Jeg tror ikke jeg vil bli helt lik Jesus på denne siden, ingen vil, men med Guds nåde kan jeg komme nær. AMEN!!!!
Erik sier:
9. juni 2010, kl. 20:34
Mennesket har fri vilje
Mennesket er blitt gitt evnen til å skille mellom rett og galt. Det er da også en sentral tanke i Bibelen at mennesket er ansvarlig for sine handlinger. Mennesket er i stand til å sette seg ut over Guds vilje, og det kan misbruke den særstillingen Gud har satt det i Det er dette Bibelen kaller synd (ibid: 138).
Vi er altså syndige av natur, noe som virker fullstendig logisk, for ingen foruten jesus vil jeg si har satt sine medmennesker like høyt som han. Bare tenk: hadde du gitt dit liv for en annen, uten å visst hvem dette var? De fleste vil si nei, og i dette fører synd, for en vil seg selv best, egoisme. Vi er skapt med synd, overlevelses intstinktet, en vil seg selv best, og slik er det. Mennesket er syndig og får bare frelse gjennom Gud. For han er over alt.
Odd Erling sier:
12. juni 2010, kl. 12:15
To be continued…. Om 5 år kanskje?
Bjørnar sier:
14. juni 2010, kl. 14:17
Haha! True.
Eller, takket være Google, like gjerne om 50 år.
PålB sier:
16. juni 2010, kl. 0:57
Tenk så VILT gammel du er om 50 år, Bjørnar. Bare en tanke.
/burn
/ikke_så_burn_egentlig
/html_ftw?