Kompromiss og lureri
Noen refleksjoner i etterkant av "Star Wars III: Revenge of the Sith":
Måten Palpatine overtar makten fra Senatet er en nøyaktig kopi av hvordan Hitler kom til makt i Tyskland.
En artikkel i Vårt Land gjorde meg oppmerksom på dette. Argumentene som ligger bak er av typen "spesielle tider krever spesielle virkemidler", og Senatet er raske med å oppgi det demokratiske ideal til fordel for en "sterk hånd" i motgangstider.
Palpatine vil selvsagt gi makten tilbake når krisen er løst, noe han også i klartekst lover å gjøre, men sannelig skjer ikke det som pleier å skje når noen har fått all makt i sine egne to hender: Makten forblir hos eneherskeren. Padme har en treffende kommentar når Palpatine kunngjør at Republikken omgjøres til Imperiet med seg selv som keiser: ""So this is how liberty dies, to thunderous applause."
Det fascinerer og skremmer meg hvor vanskelig det synes å oppdage og tale imot undergraving av demokratiske verdier og troen på den ene eller de få som er gitt å kjenne sannheten og lede og herske et folk (eller en organisasjon, eller en menighet). Veien er kort. Langt kortere enn en skulle tro.
Gode intensjoner er ikke alltid godt nok.
Anakins kjærlighet til Padme er, om ikke drivkraften, så iallefall katalysatoren [det som setter i gang] bak hans omvendelse til Den Mørke Siden. På en meget spissfindig måte bruker Keiseren Anakins frykt for å miste sin kone til å få ham til å gjøre ting han ikke ellers ville gjort.
Anakin er selvsagt disponert for dette i utgangspunktet (han er full av sinne, hat, frykt, ergjærrighet, stolthet), men det er kjærligheten som gjør at han etter hvert velger den Mørke veien. Å høre Keiseren lokke og lure med at han kan gjenopplive/holde i live Padme er som å høre Satan selv lire av seg løgner som får det onde til å virke nødvendig fordi "det er for en god sak".
Hvor lett er det ikke å ofre det rette og sanne til fordel for en "god sak" eller de vi elsker? Dette er ingen liten fristelse. Det er en av de slueste og mest forlokkende fristelsene som finnes, for den bruker vår kjærlighet og vår vilje til å gjøre det rette som et redskap for å gjøre det vi innerst inne vet er galt.
Å ofre sine verdier og overbevisninger, å trosse sin samvittighet kan være lett i møte med gode saker vi får presentert for oss. Å skille mellom rett og urett i nærvær av denne fristelsen er vanskelig. Men likevel så forsbasket nødvendig.
ingvar sier:
25. mai 2005, kl. 12:56
bra innlegg. selv om jeg ikke har sett filmen selv enda :) du beskriver så levende at jeg vurderer om jeg i det hele tatt trenger å se den!
snorre sier:
26. mai 2005, kl. 21:56
ja, bra innlegg!
jeg er en helt håpløs star wars-fan, og ‘sith’ overgikk forventningene.
synes også analogien anakins fall/republikkens fall er verdt å nevne. når padme dør, er det som direkte følge av anakins handlinger for å *hindre* hennes død. på samme vis faller demokratiet i det øyeblikket republikken innvilger *ekstraordinære* metoder for å beskytte ‘tryggheten’.
for øvrig en av de beste star wars-filmene det her, bedre enn de to foregående, og også bedre enn return of the jedi. tidvis er den genuint hjerteskjærende, og den greier å mobilisere følelser som ingen andre filmer i sagaen, kanskje med unntak av ‘the empire strikes back’.
i tillegg til å være en tydelig politisk film greier også ‘sith’ å sette den opprinnelige sagaen i et helt nytt lys – for meg vil darth vader aldri være den samme igjen, og hele prosessen vader gjennomgår i episode IV-VI gir en helt annen mening nå. spesielt får triangelet luke/vader/palpatine en helt annen ballast i ‘return of the jedi’. lucas gjorde det rette med episode III: han humaniserte ‘skurken’, lot demokratiets fall bli et kollektivt ansvar og innførte nyanser i star wars-universet. alt med en pompøsitet som bare star wars-filmer slipper unna med.
Roar sier:
29. mai 2005, kl. 13:01
Jeg syns alikevel at amerikanske filmer er alt for flinke til å dømme ondt og godt gjennom hele filmene…
Anders sier:
1. juni 2005, kl. 18:06
Her minner du litt om ein demokrat Snorre. hehe, nei det var ein bra film og politikken er genial og når du seier det Bjørnar og eg tenker etter så er det meget likt det som Hitler gjorde i Tyskland. Bare ikkje heilt likt i Tyskland døde jo Presidenten og Hitler fikk makta av Riksdagen som følge av at hadde dei ikkje gjort det så hadde han blitt President uansett under det valget og innsatt Nazi partiet som det ledende parti. Man må huske at det er dei alliertes skyld at Hitler kom og var den grusomme mannen han var. Pluss jødehatet som var er jo fortsatt der i dag og dei allierte var jo heller ikkje spesielt glad i jøder men USA var glad i dem for dei styrer jo deler av økonomien i USA den dag i dag og er dyktige forretningsfolk, også må man huske at i Norge var der det blei nest mest jøder som blei sendt til Polen i % etter Polen som land. Det bringer meg videre på hvorfor eg aldri feirer 17 mai eg skjems av Nordmenn som kunne gjøre sånt og som fortsatt gjer det gjennom å ikkje gi erstatning til lidende jøder og deres familier fra Norge. Tenk Norge er det siste landet igjen vel som ikkje gidder å gi erstatning ordet er å bare skjemmes…….