Menneskelig interaksjon

Å se fremmede mennesker omgås hverandre er en stilstudie som kan fengsle en mann i lange perioder om gangen. Og kanskje enda bedre/verre: Mennesker som kjenner hverandre litt, men egentlig ikke har noe til felles eller noe å snakke om. Asbjørn gir et glimrende eksempel på det sistnevnte (og jeg vil også trekke frem en fantastisk sak han har skrevet tidligere: Regler for valg av sitteplass på offentlig transportmiddel).

Men en trenger ikke gå så langt som til en samtale før det blir ubehagelig. Når to stykker går mot hverandre på samme fortau eller vei blir det lang tid i forveien, kanskje så langt som 50-60 meter, valgt hvilken side den enkelte skal gå på. Det er snakk om ørsmå signaler, små bevegelser, men de er helt avgjørende.

Gjør følgende forsøk: Skift sakte og nærmest umerkelig side på gangfeltet når du går, og se hvordan personen du møter speiler dine bevegelser og forflytter seg til motsatt side. Det blir nesten som en "avstandsdans" hvis gjør det riktig. (Om du gjør dette gjentatte ganger vil du når dere nærmer dere hverande oppleve at den andre liksom rykker til og blir litt forvirret og kanskje irritert. Ignorer denne reaksjonen og lat som ingenting.)

Det får meg til å tenke: Er det tilsvarende i våre sosiale relasjoner også? Slik at når jeg snakker med deg og beveger meg mot deg, så foretar du et elengant steg til siden slik at vi aldri egentlig møtes? Og hvis vi møtes, risikerer vi da pinlige stillheter?

Hva er egentlig pinlige stillheter? Er det jeg selv som avgjør om stillheten er pinlig? Hvis bare den ene opplever stillheten som pinlig, er det fortsatt en pinlig stillhet? Går det an å "trene" seg til at stillheter ikke er pinlige?

For min egen del er jeg av natur tilbøyelig til å faktisk like stillhet i samtaler (en må jo få tid til å tenke) og ikke oppfatte stillheter som pinlige, men som naturlige. Kjipt for den andre, vil du kanskje si, men er det mitt ansvar? Jeg har lurt litt på det. Er det mitt ansvar at den andre opplever en pinlig stillhet? Og hva kan jeg eventuelt gjøre med det?

Menneskelig interaksjon er ganske kompliserte greier. Men hvis vi ikke skal bli sittende i våre egne huler (og da snakker jeg spesielt til deg, Bjørnar Tollaksen) er det dømt til å bli gnisninger i møte med andre som kan være ganske forskjellige fra oss selv. Og løsningen er vel neppe å unngå all menneskelig kontakt.

Jeg tviler på at jeg noen gang kommer til å få helt tak på samhandlingen oss mennesker imellom. Kanskje like greit. Om ikke annet så gir det iallefall en viss spenning i hverdagen.

Dette innlegget ble postet 1. mai 2005 kl. 23:23 og er kategorisert under Tenkeboksen. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan hoppe til slutten og legge igjen en kommentar. Tilbaketråkk er for øyeblikket ikke tillatt. Her har du en direktelenke.

8 KOMMENTARER

  1. Ingvild sier:

    Foreslår at du kan studere mellommenneskelig kommunikasjon! :-)
    Me har samtaleanalyse…veldig interessant!

  2. EirikB sier:

    Jeg har erfart at stillhet kan være pinlig dersom du ikke kjenner en person så godt… Føler du deg trygg på personen derimot, så gjør stillhet ingen ting.. :)

  3. Jon Arne sier:

    Hørres ut som et sosiologi grunnfag som trengs her…

  4. Anonym sier:

    Kvifor er det ikkje link til Elise sin blog lenger?

  5. renate sier:

    d e deg og Kent… he he:) Lure på koss ein samtale mellom dokk to e..?! 90% stillhet, 5% samtale og 5% «hm…» :D

  6. Anne sier:

    imponerte øve kor møje du he oppdatert siå di si sist æg va inne å såg! Fytti!

  7. Thomas Wilhelmsen sier:

    hehe..vel skrevet..jeg må si jeg kjenner meg igjen, i både situasjonene og tankene dine rundt…Jeg tar gjerne en «stille samtale» med deg en gang!

  8. Bjørnar sier:

    Ingvild og Jonsi: Jeg takker for studietipsene, men tar de neppe til følge.

    Eirik: Godt poeng, og helt riktig observert. Men er det mulig å trene seg opp til å ha det på samme måten med folk du ikke kjenner også?

    [Ukjent]: Linkene til bloggere som aldri eller nesten aldri blogger blir fjernet etter hvert. Hvis det skulle vise seg at aktiviteten tar seg opp havner de fort på lista igjen.

    Renate: Jeg aner en viss sarkasme bak utsagnet ditt! :) Vi har blitt flinkere til å prate etterhvert. Det tror jeg er alt jeg vil si om den saken.

    Anne: Takker. Har egentlig vært litt dårlig i det siste pga. dårlig tilgang til internett. Kanskje det bare er du som er for sjelden innom?

    Thomas: Det kan saktens ordnes. :) Men det krever ofte en kaffe og minimum et par timer til rådighet…

Legg til en kommentar