Hjemkomst

Det har vært en rar opplevelse å komme hjem igjen. Jeg har vært borte halvannet år (i førstegangstjeneste og i Afghanistan), men det føles på mange måter som at den perioden ikke har skjedd.

Noen ting har forandret seg (og det skal jeg skrive mer om senere), men det store bildet er fortsatt det samme. Jeg lurte på hvordan overgangsfasen ved å komme hjem igjen ville være, men det viser seg at det ikke er noen overgansfase — det er bare å stille tilbake til den gamle kanalen.

For et par år siden snakket en kamerat og jeg om hvor kjipt det er å treffe på gamle kjente som en har mistet litt kontakten med. Det blir den samme intetsigende samtalen der begge spør hva den andre driver med («Jeg studerer/jobber.») og om det går bra («Ja.») uten at noen egentlig hører etter på svarene.

Jeg sa den gang at jeg ville foretrekke at når vi traff hverandre igjen skulle vi begge late som at tiden som var gått ikke hadde skjedd, og fortsette som før. Dette er litt denne opplevelsen jeg har av de siste ukene. Vi later som at jeg har vært her hele tiden og fortsetter som om ingenting skulle ha skjedd. Det er konge.

På den andre siden er ikke jeg den samme som da jeg reiste herfra. Militæret har det med å sette folk i situasjoner der de enten må mestre eller gå på trynet (og det blir fort litt av begge deler). Jeg har lært en del om hvor mye jeg klarer og tåler. Det viste seg å være mer enn jeg trodde. Mye mer. Det er mulig å tøye grensene for hva en kan takle veldig langt. Må man så må man.

Jeg har hatet rimelig mye, og blitt en mer utholdende person gjennom det. Jeg har ventet og sittet/ligget på vakt en del (ofte tolvtimers vakter), og blitt en mer tålmodig person. Jeg har lært meg å forholde meg til og samarbeide med veldig mange ulike mennesker, og har faktisk blitt en mer sosial person. Det er dyrekjøpte erfaringer — betalt med mye hat og smerte — men antakelig erfaringer som vil bli meget nyttige i fremtiden.

Det er mulighetenes tid. Alt ligger åpent. Alt kan skje. Akkurat slik vi liker det.