Et nattlig møte med en målbundet sykkeltyv

Så jeg satt på kontoret sent en kveld i forrige uke. Jeg er dritlei av å låse sykkelen hundre ganger om dagen, så jeg tenkte at det gikk greit å ikke låse den denne gangen. Jeg skulle bare inn en liten tur, og jeg ville uansett se sykkelen fra der jeg satt.

Mens jeg sitter der i mørket (jeg gadd ikke skru på lyset heller) hører jeg plutselig en dunkelyd på ruta der sykkelen står inntil. Og sannelig ser jeg at det er en kar som har tatt sykkelen min og er på vei opp på den og av gårde. Dette er en sann historie.

I brøkdelen av et sekund vurderer jeg om jeg vil rekke å ha ham igjen; hva jeg eventuelt skal gjøre når jeg tar ham igjen; eller om det ikke er verdt det, og jeg bare skal la ham få sykkelen.

Det eneste jeg vet er at det siste alternativet er utelukket. Jeg bruker sykkelen min ofte, og som flere har bemerket liker jeg også godt å sykle fortest mulig på den.

Så med den herioske planen om å kaste meg over tyven fra siden (som i amerikansk fotball) og velte både ham sykkelen, løper jeg gjennom kontoret, smeller opp døra og setter av gårde. Hadde dette vært i en film ville det definitivt vært vist i sakte kino med kryssklipping alle veier.

Jeg tar overraskende raskt igjen tyven. Det er rart hvor fort en en kan løpe med litt adrenalin i kroppen. Jeg tar tak i både sykkelen og tyven og stiller meg foran ham slik at jeg blokkerer veien. Han har knapt rukket å begynne å tråkke, stakkar, så det ikke mye kraft til for å stoppe ham.

Så står vi der. Jeg ser på ham og han ser på meg. (Det var ikke så romantisk som det høres ut som.) Av lukta å dømme har han vært ute og hatt seg noen pils, så jeg antar at det først og fremst er transport hjem han er ute etter, og ikke så mye sykkelen i seg selv.

Og mens vi står der og ser på hverandre bryter han plutselig ut i et dypt sukk — et slikt sukk du sukker når du vet at du har gjort noe du ikke skulle ha gjort og det ikke finnes noen unnskyldning — og sier sakte «Ja…»

Så går han av sykkelen, gir den til meg, og jeg går min vei med sykkelen og han sin vei uten. Ingen flere ord blir vekslet.

Det er da, mens jeg er på vei bortover min egen vei, at han snur seg og roper de fantastiske ordene som klinger så rart, men likevel så vakkert når de kommer fra en sykkeltyvs munn:

«Du må LÅSE sykkelen din!»

Og med det antar jeg at ytterligere utleggelser av begrepet ironi er overflødige.