«Kjenner du …?»
Første spørsmål når en blir kjent med en ny person er som regel «Hvor kommer du fra?»
Det neste er ofte «Kjenner du …?»
(Og hvis vedkommende er kristen er sjansen stor for at svaret er ja; kristen-Norge er helt utrolig lite. Jeg tipper en kristen kjenner samtlige andre kristne i Norge gjennom maks tre ledd. Kristen-Norge er på størrelse med en ert.)
Hvor kommer denne påtrengende trangen til å finne ut om en har noen felles bekjente fra? Det virker nesten som at vi må plassere folk et eller annet sted, og at en felles bekjent er det eneste virkemiddelet vi har. Og hvis vi faktisk har en felles bekjent er som regel responsen et enkelt «Åja.» Det er utrolig merkelig.
Det er også interessant at hjemsted er en så stor del av vår identitet, selv etter at en evt. har bodd borte fra hjemstedet i mange år.
Mennesker er fillen rare.