Bøker i lange baner

Jeg leser veldig mye. Har alltid gjort det. Familien vår er kjent nede på biblioteket. Vi har vært mye innom alle sammen, og kanskje Jarle i særdeleshet. (Nå har han endt opp med å jobbe i bokhandel. Da han fikk jobben var jeg faktisk litt bitter på at ikke jeg hadde kommet på det før.)

Jeg har alltid hatt enorm glede av å lese. Det enkleste svaret når folk spør «Hvordan klarer du å lese så mye?» er: Fordi jeg liker det! Jeg liker det utrolig godt. Jeg kan bli helt sugd inn i historien til en god bok, glemme alt som er rundt meg og lese i timesvis.

Men mest av alt tror jeg at jeg får lest så mye fordi jeg leser litt hele tida. Små bolker i ny og ne. Litt på ettermiddagen, litt på toget, ofte en del på senga før jeg legger meg. Det blir alltid litt hver dag.

Som regel har jeg minst to bøker jeg leser til enhver tid, og som jeg veksler mellom. Helst er de nokså forskjellige, f.eks. en skjønnlitterær og en mer saklig eller om et emne, og så leser skifter jeg over når jeg er lei av det ene, eller velger ut fra hva humør jeg er i akkurat da.

Jeg leser en god del forskjellige typer bøker; romaner, biografier, historiske bøker, kristne/teologiske bøker (ganske mange av de), om alle slags smale og brede emner. Av de store sjangrene er det mest dikt- og novellesamlinger jeg sliter litt med. De har jeg aldri kommet helt inn i.

Men samme hvor mye bøker jeg leser og hvor forskjellig det er, vender jeg stadig tilbake til romanen som form. Den står for meg som den mest dynamiske og spennende sjangeren som finnes innen litteraturen.

Én ting er å lese en saklig bok om etikk og moral, noe helt annet er Dostojevskijs Forbrytelse og straff. Der kommer de moralske spørsmålene virkelig under huden, og blir virkelig menneskelige, ikke teoretiske. Én ting er å lese historiebøker om borgerrettighetskampen i USA på 60-tallet, noe helt annet er å lese To Kill a Mockingbird, om to barns oppvekst og møte med rasisme i sin egen hjemby i en amerikansk sørstat. Og så videre.

Og det er faktisk sant at bøkene er bedre enn filmene. Det er ikke bare noen sier, men det stemmer i nesten alle tilfeller. Hvis det er en skikkelig god bok er opplevelsen og innlevelsen mye bedre (og lengre!) enn på film. Ikke et vondt ord om film, men det kan bare ofte ikke måle seg.

Jeg må også innrømme at jeg er svak for spenningsromaner, og kriminalromaner i særdeleshet. Jeg liker veldig godt John Grisham; Jo Nesbø er sannsynligvis Norges beste krimforfatter for tida (Snømannen var glimrende), Jan Guillou (spesielt Korsfarer-triologien), og helt i det siste: Stieg Larsson (Menn som hater kvinner, Jenta som lekte med ilden). Det tror jeg må være mine guilty pleasures.

Få ting er som en god bok. Kanskje jeg kan skrive en selv en dag. Det hadde vært kjekt.