People watching
Jeg sitter på ferja over Boknafjorden.
Ved vinduet sitter en veldig pen jente. Jeg tipper hun er klar over at hun er pen, og det gjør at det hele virker litt anstrengt. Som om hun er veldig bevisst på det og bruker veldig mye tid til å opprettholde det. Skjønnhet vendt innover virker til å være destruktivt og bindende, i sin mest ekstreme form gjengitt i Oscar Wildes roman Bildet av Dorian Gray.
Ved et av de andre bordene sitter en familie på fire. Moren i familien underholder eldstesønnen på åtte-ni år med noe som ser ut til å være tegninger av et eller annet slag. Hun tegner med et halvlurt smil rundt munnen, og med ujevne mellomrom ler gutten høyt av tegningene mens moren ser på ham og smiler og ler litt med. Det er som hentet rett ut av familieidyllen i To hus tett i tett.
Midt mellom dem, inne i hjørnet, sitter den yngste datteren og leser i en bok. Hun virker helt uanfektet av alt som foregår i hennes umiddelbare nærhet. Hun er åpenbart tenkeren i familien. Mens de andre leker og styrer på lever hun i sin egen fantasiverden som er helt atskilt fra hennes naturlige omgivelser, der vår verden ikke når inn med mindre hun slipper den inn. I hear you, sister. Vi to er på lag.
På nabobordet deres sitter det et par jeg ikke helt klarer å finne ut av foholdet mellom. Det er mann i femtiårene og en noe yngre kvinne. De sitter ved siden av hverandre uten noen på andre siden av bordet, noe som tilsier at de ikke er et par. Par sitter som regel overfor hverandre hvis de er alene. De sitter for nær hverandre til å bare være bekjente eller venner. De snakker veldig lite sammen under overfarten, og når de snakker sammen er det på en måte som har tydelig definerte roller. Hun blir hakket fortere irritert enn det de sosiale reglene tilsier, han er mer avslappet og likegyldig overfor hennes irritasjon enn vanlig. Jeg går for at de er i familie, far og datter, i en alder der begge innser at de har begrenset innflytelse over hverandre, og ikke trenger å holde noe tilbake overfor hverandre.
Ved bordet som er nærmest mitt sitter et par i slutten av tjueårene. De sitter litt halvslengt i hver sin stol og leser hver sin avis under hele turen. Fra tid til annen leser de noe høyt for hverandre eller viser hverandre noe i avisa. De er veldig avslappede. Samtidig er det lett å merke at de to hører sammen. Det ses på blikkene og høres på stemmeleiet.
Følg med på øynene. Alt røpes i øynene.
therese sier:
21. november 2007, kl. 14:19
he du skreve dette? veldigt bra uanz! people watching e d besta:)
Kristine S sier:
22. november 2007, kl. 23:12
Hei Bjørnar. Du er flink, du.
Kollektivtransport er magisk. Ein får observera menneske som sit stille. Den einaste fellesnemnaren for folka, er at dei er på veg. Det er ikkje som på kafé, der kjem kafémenneska.
Eg trur òg på å sjå det i auga. Men av og til lurer eg på om det er ein form for romantisk vranførestilling eg har. (eg vert heilt satt ut om nokon har på seg farga linser. då vert eg nesten sint på dei. )
David sier:
23. november 2007, kl. 2:20
Du analyserer folk som åpne bøker. På tide at du begynner å analysere noen av bøkene du leser også. Jeg venter i spenning på din første skikkelige bokanmeldelse, det er ikke nok med linker til bøkene på bokkilden vettu ;)
ina sier:
29. november 2007, kl. 21:42
Dette likte eg veldig godt(!) :)