Guillotinen Jan Guillou

Jeg leste et intervju med Jan Guillou i Magasinet for noen uker siden. Det gjorde inntrykk.

Guillou er en utrolig interessant forfatter. Han har skrevet politisk aktuelle romaner siden 80-tallet, fra Den demokratiske terroristen (1987) om en svensk etterretningsoffiser som infiltrerer en vesttysk terroristorganisasjon, til Den indre fiende (2007) om svenske minstenkte terrorister som blir arrestert og torturert (?).

Innimellom dette har han skrevet den forholdsvis kjente Korsfarer-triologien om Arn Magnusson (den kommer forøvrig ut som film 2. juledag, den største skandinaviske filmproduksjonen til dags dato), som er en kommentar til striden mellom kristne og muslimer med middelalderens korsfarere som bakteppe.

Og han har skrevet bøker som Tyvenes marked, en roman om den svenske overklassens manglende begrep om moral og etikk. Han prøvde først å skrive om sistnevnt som saktekst, men måtte til slutt skrive det som roman. Det gjør den også vanskeligere å angripe, og får poenget meget tydelig fram.

På 70-tallet ble han som journalist dømt til 10 måneders fengsel for å ha avslørt at det svenske militæret hadde en illegal etterretningstjeneste, som kartla svenske kommunister og overvåket dem. Brudd på rettssikkerhet, kaller han det. (Og han har helt rett.)

Han er, med andre ord, en veldig interessant mann.

Jeg vil anbefale å lese hele intervjuet, men her følger noen utdrag:

Jan Guillou harker, retter seg i stolen og snakker om Sovjetunionen på 80-tallet. Den kalde krigen. Nato. «Hva faen skal vi med Nato!». Islam. Et falskt fiendebilde. Trident-ubåter. Fem etasjer høye ubåter. Svære som fotballbaner. 11. september. CNN. Flaggbrenning. Irak-krigen. Olje. Forfølgelse, propaganda, vanvidd. Og unntaksforbrytelser.

— Hør på følgende resonnement og plasser det i rett århundre, sier han og retter på brillene.

Jan Guillou minner mer om en forhørsleder, enn en forfatter.

— Dette er en unntaksforbrytelse:

Han gjør om på stemmen. Spiller politiker.

— Disse forbryterne er så hensynsløse og så farlige at vi ikke kan bekjempe dem med våre normale rettslige instrument. Vi må gjeninnføre tortur. Vi må også akseptere at mennesker som dette skal kunne fengsles uten bevis. Vi må godta anonyme angivelser som bevis, for disse menneskene er så hensynsløse og vil ødelegge vårt samfunn, de vil ikke la seg stoppe av noe, og skal vi kunne forsvare oss må vi bruke disse unntaksreglene.

— Nå, hvilket århundre?

— Eh, vårt århundre?

Han smiler. Tilfreds.

— Ha! Dette er hele resonnementet bak hekseforfølgelsene på 1600-tallet. Den gang man brente uskyldige på bål. Men det høres jo veldig kjent ut, gjør det ikke? Det er eksakt samme sak som i dag. Det er amerikanernes Patriots Act, som du sier. Og nå holder vi på med å innføre den ene idiotloven etter den andre også hos oss i Skandinavia.

Om skatt:

I dag bor Guillou i Stockholm sammen med sin kone og sin redaktør Ann-Marie Skarp. I 2000 grunnla de og Liza Marklund Piratforlaget. For, som han sier, de var lei av at forfattere ikke fikk pengene de fortjente. Og at de mestselgende forfatternes penger ble delt ut til «de sosialdemokratiske forfatterne».

– Astrid Lindgren betalte vel 103 prosent skatt, sier han.

– Hva betaler du?

– Jeg betaler 75. Men jeg kan velge mellom null og nittifem. 75 er riktig. 95 er for mye.

– Velge?

– Alle som har store lønninger kan bestemme hvor mye skatt de vil betale. Det er bare dem som har lav lønn som ikke kan bestemme sin egen skatt. For forfattere er det ekstra enkelt. Man skatteskriver seg bare i Irland.

Og det gjør ikke Guillou fordi han er sosialist. Men likevel ønsker han at myndighetene skal holde seg langt unna bokbransjen.

Om seg selv:

– Er du redd for å framstå som arrogant?

– Nei, det er jeg ikke redd for. Jeg er arrogant.

Som sagt, les intervjuet. Og les bøkene hans.