Utdrag fra De krenkede
Jeg er nettopp ferdig med De krenkede — historier fra Tsjetsjenia av Åsne Seierstad. Det er en sjokkerende bok. Hvorfor hører vi så lite om Tsjetsjenia? For en ufattelig tragedie.
Jeg skal skrive mer utfyllende om boka senere, men her et utdrag. Det er helt vilt.
— Hvem var de? spør jeg.
— De, sier Tamara med tyngde.
Hønene klukker bak oss. Skyggene deres har blitt lengre.
— Kadyrovene, fortsetter Tamara. — Presidentens menn.
Den tørre heten, som har gjort slettene neste ørkenaktige, har gitt seg litt. Tamara fortsetter historien. Noen uker senere kom de tilbake. Denne gangen lot de Fatima være igjen hjemme, og tok bare moren. Igjen førte de henne til skogholtet ved Tsentoroj. Plutselig støtte de på høye gjerder. Bilen kjørte gjennom en bevoktet port.
— Det var som å komme til helvete. Jeg ble kastet ut av bilen og dyttet framover av menn med automatvåpen. Jeg hørte skrik og jammer rundt meg, uten å skjønne hvor det kom fra.
De to svigerinnene sitter tause. De har sammenpressede lepper og blikk som sier at de syns Tamara har gått for langt. Det holder nå, sier ansiktene deres.
— Jeg ble skjøvet mot noe som så ut som en skyttergrav, det var en lang voll, murt i en ring. Jeg så bare toppen av den. Først på avstand, så nærmere. Over den lå planker eller brett, slik at man kunne gå fra en kant til den andre. Jeg ble bedt om å gå over. Jeg glemmer ikke synet som møtte meg da jeg så ned. Der lå lik på lik. Blodige, forslåtte, uten tenner, så på meg. Et av dem, et av likene, eller kanskje han levde, så på meg. Jeg drømmer om det blikket, jeg våkner og skriker. Jeg ble ført inn på området innenfor vollgraven. Derfra kunne man ikke flykte uten å falle ned i den, for plankene var bevoktet av menn med automatgevær. Midt på plassen sto det et slags stativ at stenger og rør, der det hang tre menn. Det gikk strøm gjennom rørene, som ble skrudd av og på. Av og på. Av skrikene kunne vi vite når strømmen var tilsluttet.
— Hva ville de med deg?
— Det samme som første gangen. De ville jeg skulle fortelle hvor krigerne var. Men jeg vet jo ikke noe. Jeg sa bare til dem: «Nå har dere tatt sønnene mine, det bare meg igjen, om dere vil ha meg, så drep meg med en gang.»
— Slo de deg?
— Nei, de rørte meg ikke. De satte fram et lite bord og en stol foran stativet der mennene ble torturert. De ba meg sette meg der. Så satte de fram te, sukret fløte og en brødbit, stor som så.
Hun holder fram en håndflate. — «Drikk, gamlemor,» sa de. Jeg bare ristet på hodet. «Hva er det med deg, Baba? Vil du ikke ha te?» Jeg ville heller dø enn å sitte og drikke te foran mennene på stativet som ble mishandlet til døde. Eller foran likene i skyttergravene.
— Hvor mange lik så du?
— De lå hulter til bulter. Flere titalls. Skyttergravene var i rød murstein. De hadde høye metallkanter. Jeg vet ikke hvorfor de var murt opp som kar, kanskje for å kunne helle syre i. Noe slikt har jeg hørt.
Hun fortsatte å fortelle, som i transe. Selv om hun ser rett på oss, er øynene tilbake der hun var.
— Kadyrovene gikk rundt og skrattet. De spilte høy musikk fra store høyttalere, tsjetjensk popmusikk. Det var satt fram bord med mat, fat med store kjøttstykker, brød, leskedrikker. Innimellom satt de og slappet av og spiste, før de reiste seg igjen for å pine mennene på stativet. Det var to kvinner som satt rolig og skrelte poteter. Midt i helvete. Da jeg nektet å drikke teen, beordret en mann meg til å rydde og vaske. Det gjorde jeg. Da tenkte jeg at de to kvinnene også var fanger, men nei, de var faktisk betalt for å jobbe der. «Hvordan kan dere det?» utbrøt jeg. Jeg var ikke for noen ting da. Jeg trodde likevel dette var slutten. Fangene hadde seg selv å takke, svarte den yngste kvinnen. «Ne nado bylo vlest kuda ne nado boly.» — «De skulle ikke ha blandet seg oppi ting de ike hadde noe med.» Jeg var sjokkert. Så iskaldt. Hva har skjedd med oss? Hvordan har vi blitt så grusomme? Vi har aldri noen gang i vår historie pint hverandre slik vi gjør i dag. Det er ikke lenger russere mot tsjetsjenere. Det er oss imellom. En kvinne ved siden av meg var også tatt til fange og ble forhørt. Hun hadde akkurat født, og det rant melk fra brystene hennes. Hun kom seg aldri derfra. Det har jeg fått vite. Men jeg vet ikke hva de gjorde med henne.
Tårene siler nedover kinnene.
— Det begynte å mørkne, og jeg ville vel heller aldri kommet meg derfra om det ikke var for en mann som plutselig utbrøt: «Men er det ikke moren til Iznaur?» Jeg vet ikke hvem han var, men jeg tror han reddet meg. Han snakket med noen, og etter en stund kjørte de meg hjem.
Men de kan komme igjen når som helst. For meg selv er jeg ikke redd, men jeg frykter hva som kan skje med Iznaur. Jeg vet jo hvem som kom etter meg, hvem som tok brødrene hans, hvem som tok ham, jeg vet hvem de er. Men jeg sier det ikke til ham. Jeg har nektet å si det til ham. Jeg er så redd for den dagen da han vil prøve å hevne seg, og selv blir drept … den siste sønnen min. Nei, jeg sier aldri til ham hvem de er.
Dette er ikke konsentrasjonsleirene i Tyskland i 1945. Dette er Tsjetsjenia 2007. Det er så jævla sykt at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.
Oppdatering: Mer om De krenkede
Anders S. sier:
8. januar 2008, kl. 20:16
Hvorfor glemmer vi fortiden så vanvittigt fort? Dette høres jo helt sykt ut og at verden skal være slik er ikke bra. Eg holder på med en bok om Nazistene, den kan eg veldigt godt anbefale, du kan få låne den når eg er ferdige med den.