Et høyfjellseventyr

Tidlig lørdag morgen, lenge før Bjørnar Tollaksen vanligvis pleier å stå opp, var det oppmøte på parkeringsplassen på M44. 77 spinnville ungdommer med ledere var gira på tur til Hemsedal. Selv om noen så ut som at de kunne sove stående var stemningen overraskende god.

Olger Johannessen fra Vigrestad Buss, fast sjåfør og favorittonkel på Hemsedalturene våre, satt bak rattet, og begynte umiddelbart å dirigere folk ved ankomst. Da alle var stablet inn i busser og hadde funnet sin respektive sovestilling trillet vi avgårde mot et noe kaldere og betydelig mer snørikt sted.

Vi har de siste årene bodd på KRIK Høyfjellssenter i Hemsedal, som må sies å være et ideelt sted for vårt formål. Vi får alle måltider, bor på firemannsrom i gode senger, det er badstu, utendørs boblebad, stue med peis, oppholdsrom med lydanlegg, prosjektor, mikrofoner og instrumenter. Det eneste vi med andre ord trenger å ha med er folk og godt humør. Det er en gullfin ordning.

Det var en fascinerende gruppe folk som reiste opp i år, med veldig mange ulike mennesker fra ulike sammenhenger. Noen er med i huskjerker i G1, noen kjenner folk som er en del av G1, og noen vil jeg tippe synes at G1-folk er religiøse fanatikere. Det var en herlig miks. Og jeg må si at de oppførte seg utrolig bra. Det var en enkel gjeng å være leder for.

Vær- og føreforholdene var ikke helt optimale. Første dagen var det meget sterk vind, så sterk at bare to av 19 heiser gikk, og folk blåste oppover bakken på de slakeste nedstigningene på toppen. Det er rimelig drøyt. I tillegg var det 5 – 6 plussgrader alle dagene, og ikke så mye nysnø. Det utgjør jo et problem for off-piste-kjøringa, der snøen var ganske kompakt og ikke så pudrete som vi liker den, men i løypene og i snowboardparken var forholdene veldig gode. Prepareringsmaskinene de kjører om nettene gjør underverker.

På kveldene hadde vi møter for alle, med lovsang, tale og forbønn for de som ønsket det. Torstein og Pål Hovstad talte hver sin kveld, og tredje kvelden kjørte vi en spørsmål/svar-avdeling der folk kunne stille spørsmål om hva som helst og vi svarte. Det ble en både morsom og spennende avdeling med mange utrolig gode (og vanskelige) spørsmål.

Vi klarte oss i år utrolig nok uten en eneste skade. Det tror jeg må være første året så lenge jeg har vært med (og det er lenge). Det nærmeste vi kom var Ørjan Stangeland som hadde et halvstygt fall der han fikk pusten slått ut av seg i den grad at noen vurderte det som rimelig å reise ned og hente skipatruljen.

I mellomtiden kom Ørjan til hektene og lå bare og ventet på snøscooteren, siden dette er en av hans store drømmer, å få kjøre snøscooter. En mann kom bort og spurte hvordan det gikk, og Ørjan sa at det gikk bra, da han trodde at dette bare var en som brydde seg. Det viste seg at han var fra skipatruljen og at han kalte opp snøscooteren og sendte den ned igjen. Dette gjorde at Ørjan følte seg snytt for en snøscootertur og angret bittert at han sagt at alt gikk bra.

Og hva var alle enige om? At det hadde vært en fin tur.

Det var virkelig en glimrende tur.