Flyplasser, minibusser og kokablader

Det er en lang flytur over Atlanteren!

Når Jaltos og jeg kommer til Frankfurt sitter Johannes (a.k.a. Bjødlå) allerede og venter ved gaten. Han begynner å fortelle om flytyper, noe han ikke overraskende har en viss peiling på (det gjelder det meste med motor i, antar jeg). Etter hvert demonstrer Jaltos med all tydelighet at han finner dette utrolig uinteressant som samtaleemne. Men utenfor gaten står et Boeing 747-400 og venter, og det er en gedigen sak med to etasjer og 10 seter på hver rad. Det er utrolig at det beistet i det hele tatt kan forlate bakken.

Dette er min første tur over Det Store Havet, men det går over all forventing, mest av alt takket være en god bok og det faktum at vi flyr om natta. Low-point: Flymat er ofte ille, men fiskekaker til frokost skriver seg inn som noe av det mer sære…

Når vi kommer til Sao Paolo har vi ti timer til neste fly går videre, og etter en kort rådslagning om det er verdt $36 i flyplasskatt å komme inn igjen hvis vi forlater transittområdet og reiser ned i byen, finner vi ut at det er verdt det. Vi praier en taxi for å ta oss med ned til sentrum for det som sikkert er en svindlende turistpris, og kjører av gårde, bare for kort tid senere å havne i kø på motorveien.

Problemet er bare at denne køen ikket tar slutt. Ikke etter en kilometer, ikke etter en mil, men to og en halv time tar det oss å komme inn til sentrum av byen (visstnok vanligvis 20-25 min. kjøretur). Men det er greit. Vi er på tur. Det er egentlig mest synd på taxisjåføren som har avtalt fast pris for det som viser seg å ta fem ganger lengre tid enn normalt. Men han virker godt i form. Underveis har han da også snakket med andre bilister i køen, og han har ledd av lastebilsjåføren som kjørte opp på siden av oss og ropt «Ah, Americano!» når han ser oss.

Men det er godt å komme seg bort fra flyplassen. Det høljregner i Sao Paolo, og vi er dritsultne, så vi hopper inn på den første McDonaldsen vi ser, lite interesserte i å prøve nye ting når nøden er stor. Vi tar sikte på nærmeste sidegate og går langt om lenge til vi er sikre på å komme ut av den glatte og polerte bykjernen og ut der det virkelig livet leves. Og det er et blandet syn. Det er ikke en overveldende vakker by bak fasaden, og fattigdommen lurer barer noen kvartaler unna den brede shoppegaten der alle de store bankene har hovedkvarterene sine.

To flyturer senere er vi endelig i La Paz, Bolivia (byråkratiet på flyreiser i Sør-Amerika inneholder nok materiale til en meget lang historie). Det er en meget entusiastisk Ben Ao som står og tripper, eller snarere hopper opp og ned. Hun gir oss vann og streng beskjed om å ikke bære noe eller gjøre noe fysisk anstrengende; det er på grunn av høyden, La Paz ligger på 3500 m.o.h. Vi gjøre noen forsøk på bære bæggene våre selv, men hun tar den strenge tonen og insisterer på å la noen lokale bærere ta seg av det. Hun er i det hele tatt svært overbeskyttende.

Vi får installert oss på Casa Alianza, hvor vi også treffer igjen Ida! Konge. :) Casa Alianza er Misjonsalliansens gjestehus for voluntører og besøkende til arbeidet deres i Bolivia. Det ligger i et av de rike strøkene i byen, og om natta går det vakter eller politi rundt forbi og blåser i fløyter hele tida for å signalisere at alt er vel og at ingen farer truer. Vi stuper til køys etter kort tid, utslitte etter halvannet døgns reising.

Neste dag får jeg endelig møtt Christie, venninna til Ben Ao. Det tok gikk på DTS sammen, og pleier å treffe hverandre rundt om i verden (seriøst). Hun har en del trekk som ligner på Ben, men kanskje mer ekstreme. Hun er utrolig morsom. Hun lever seg vanvittig inn i alt, virker til å se på verden som en eneste stor lekegrind, og oppfører seg mot fremmede som om hun har kjent de hele livet.

Vi tar minibuss ned til byen. Eller, minibuss vil kanskje være å overdrive. Det er en gjeng med Toyota Hiace’er som er innredet med femten (!) seter, og når du skal ta en går du ned til veien og rekker ut hånda, så koster det én boliviano (ca. 80 øre) å komme seg ned til byen. Det er helt genialt. Ãœbertrangt og vinduet åpent på full guff.

Vi tusler litt rundt i løpet av dagen, og Ben og Christie viser og forklarer. På ettermiddagen finner vi ved hjelp av Margunn, som er vilt gira på museum, fram til «Museo de Coca», koka-museet — et museum dedikert til koka-plantens historie. Koka-planten er den planten en produserer kokain av (riktignok etter en lang og komplisert kjemisk prosess), eller en kan tygge bladene, som veldig mange bolivianere gjør.

Det viser seg også at det er mulig å lage te og diverse andre produkter av koka. I andre etasje på museet (det er utrolig lite) er det en kafé der vi kjøper koka-te, koka-iste, koka-kaker, koka-kjeks m.m. Det meste av det smaker, som kokabladene selv, som gress eller høy. Hvorfor noen vil tygge greiene er et mysterium. Jeg spør Christie om dette er lovlig her. Jada, sier hun. Er det lovlig i USA? «N… no! We would probably get in trouble.»

Når kvelden siger på finner vi en restaurant, der vi blant annet får bestilt og servert llama-steik. Det er utrolig godt. Etter som måltidet går sin gang utarter også samtalen og stemningen seg rundt bordet. For en crazy gjeng som er på tur, og ennå er vi ikke fulltallige. Margunn, Ben og Christie forteller historier på historier, den ene verre enn den andre, til vi alle henger over bordet og har vondt i magen av å le for mye, mens de andre gjestene i restaurantene kikker bort på oss, noen irriterte og noen som gleder seg. Vi skal i alle fall ikke ha på oss at vi ikke skaper god stemning når vi er ute. Veldig god stemning.

Oioioi… Det har vært fantastisk så langt. Nå kjenner jeg at det pigede er tid for å køye. I morgen kommer resten av gjengen. Da blir sannsynligvis det meste skrudd opp et hakk eller to.

(Se flere bilder.)