Påskestemning i et annerledes høyfjell

Livet smiler i Bolivia, og det er bare å smile tilbake. Vi har hatt sol og blå himmel hver eneste dag siden vi kom hit, og det er rene høyfjellssola her oppe (les: skambrent hvis du ikke smører deg).

På fredag var vi ute på firhjulertur i området rundt La Paz. Fy fillen så rått. De er ikke like strikse på sikkerheten her som hjemme i Norge, så instruksjonene før kjøringen var stort sett: Her er gassen, her er bremsen, sånn girer du; kjør frem og tilbake dit så er du klar. Og så er det rett ut i trafikken gjennom La Paz, ut på grusveiene som leder ut av byen og så gi flat pedal.

Jentene valgte en tretimers tur, mens Jaltos, Bjødlå, Selmer og jeg tok en seks timer rundtur. Det var en heisa tur opp fjell og ned fjell, gjennom daler og landsbyer og over elver. Etter et par timer var vi langt ute på den bolivianske fjellbyda og dalstroka innafor, og det er en helt annen verden enn sentrum av storbyen La Paz. Her er det virkelig er bosetninger inne i daler der ein aldri skulle tru at nokon kunne bu. Her anlegger de jordflekker som de dyrker ting på i sikkert 60 graders helling. Hvordan de klarer å dyrke noe under disse forholdene er meg en gåte.

Da vi følte vi var aller lengt ute i bushen og kjørte på noen veier som var så grove at vi var veldig glade for å ha firhjuler (firhjuler = ATV = All Terrain Vehicle) — tror du ikke det kommer en fullstappet buss humpende bortover; og sannelig også en Toyota Corolla taxi.

Vi krysset også en forholdsvis høy elv. Det gikk fint med Jaltos, Bjødlå og jeg — selv om firhjuleren slapp taket litt et stykke midtveis over –, men da Torbjørn skulle over døde firhjuleren etter et kort stykke uti, fløt opp og ble dratt med av strømmen. Torbjørn hoppet uti og prøvde å holde igjen maskinen, og guiden og en drosjesjåfør hoppet uti for å være med å dra den opp. Vi tre andre sto på land og tok bilder og var egentlig nokså lite interesserte i å hoppe uti det brune gjørmevannet med mindre det var absolutt nødvendig. De tre i elva fikk etter hvert dratt firhjuleren opp på et stykke land i midten av elva, og da de vippet den bakover fosset det ut vann fra eksosrøret og motoren. Etter tørking og 15 minutter med kinning på motoren frisknet den endelig til, og først da innrømmet guiden «this one is no good in water, I knew that.» Torbjørn: «– Si det litt før!»

Langfredag var vi vitne til en av de på mange måter tristeste paradene jeg har sett. Kanskje ikke så mye paraden i seg selv, men musikken. Det var en lang prosesjon der de bar helgener på gigantiske konstruksjoner (Bolivia er tradisjonelt sett et katolsk land) og massevis av tente lys, alt i stillhet eller til trist og depressiv musikk. Det gir for så vidt mening — det er jo langfredag — men det var en uvanlig opplevelse for oss som er vant med at parader vanligvis er forbundet med fest og glede. Hanna, fem år og misjonærbarn, syntes Maria så så trist ut, men det var nok fordi «det var jo tross alt sønnen hennes som ble drept!» Her er det ingenting å si på barnelærdommen.

På lørdag reiste de andre fra Bryne-gjengen til Macchu Picchu, Peru, men da det viste seg at det ble totalt fem dager med reising for å se det, og tett program i etterkant kjente jeg ikke maktet det, så jeg ble heller igjen i La Paz.

Tidlig lørdag morgen ble jeg vekket av Atle som insisterte på at jeg skulle bli med på påsketur og bestige et fjell. Det viste seg at fjellet, Chakaltaya, var 5400m høyt (til sammenligning er Galdhøpiggen 2469m). En kjenner veldig godt at det tynnere luft i høyden, og melkesyra brenner i lårene og pusten blir drittung etter kun kort tid. Men vi fant til og med snø på toppen, og da Sverre fant fram kaffe og Freia selskapssjokolade var påskestemningen fullkommen. Nydelig.

Søndag, 1. påskedag, var vi på friluftsgudstjeneste på en annen topp utenfor byen. For misjonærene som har barn som vokser opp her i en annen kultur, er norske tradisjoner viktig. Barna hadde laget til et påskespill der de dramatiserte bibelhistorien (veldig morsomt!), og etter en kort gudstjeneste var det pølsegrilling på bål og friluftsleker.

I morgen drar jeg av gårde med en liten gjeng av de som jobber her for å se på et prosjekt i Caranavi, i lavlandet i Bolivia. Det tipper jeg blir veldig spennende. Jeg gleder meg til å se mer på hvordan Misjonsalliansen jobber og hva slags resultater det skaper. Utfyllende rapport følger.

Dette innlegget ble postet 25. mars 2008 kl. 3:06 og er kategorisert under Livet. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan legge til en kommentar, eller sende tilbaketråkk fra din egen blogg. Her har du en direktelenke.

4 KOMMENTARER

  1. Anders S. sier:

    Du må vera den mest crazy personen eg kjenner, tenk å ikkje ta en 5 dagers tur til Macchu Pitchu. Det hadde eg glatt gjort, for en plass, for en kultur og gjett om eg hadde lest historie som en gal før eg skulle dit.

    Nei Bjørnar, eg tror du har gått glipp av noge stort, ihvertfall en ting som står på mi topp 50 liste over ting eg skal gjer før eg blir lagt unna torvå…

    Mvh
    Anders S.

  2. Oddgeir sier:

    Utrulig kjekt å lesa, og kjekt å lese at dere blir inspirert av arbeidet;) Macchu Picchu er konge, men en tur til Chacaltaya og Caranavi er ikke å forakte. En tur til Caranavi er en av de tingene som jeg følger jeg «mangler» å gjøre i Bolivia;)

    Kos dere videre, og nyt Bolivia. Det er helt fantastisk..

  3. EirikB sier:

    Ja, d va veldig kjekt å hørra koss dokke har d! :) Hørres veldigt kjekt ut! Kent og meg måtte le litt av at du trengte litt «kvalitets-introverttid», ettersom det sikkert e en VELDIGT sosial tur! :P Du e løyen!

    Have fun, me snakkes ittekvært!

  4. Marita sier:

    kjekt å lesa koss dåkke he d:) kos dåkke og NYYYD!! ..hehe

Legg til en kommentar