Josef — good guy or bad guy?

Jeg talte om Josef på G1-gudstjenesten på fredag. Ikke han som var gift med Maria, men han i Det gamle testamentet som blir solgt av brødrene sine til Egypt, der han ender opp som med å styre over hele landet og sørger for at familien hans overlever hungersnøden, flytter til Egypt og senere ender opp som slaver, for fire hundre år senere å vandre ut av Egypt, gjennom Rødehavet, rundt om i ørkenen i førti år før de kommer tilbake til det landet de kom fra.

Siste del av historien er vanligvis mest kjent, men første del er også veldig fascinerende.

Jeg skal ikke gjenfortelle hele historien og alle elementene i den — selv om jeg vil nevne at det er en utrolig historie om tilgivelse, og som EirikHH påpekte: Josef er en Jesus-skikkelse som peker fram mot Han Som Skal Komme.

Josef er en fabelaktig mann som åpenbart er en del av Guds plan, og han virker som en mann jeg veldig gjerne kunne tenkt meg å blitt kjent med. Men én ting jeg ikke tok fatt i, og som jeg har litt problemer med, er dette:

Josef blir satt til å styre over Egypt. Han samler inn en femtedel av all avlingen i de sju gode årene og lagrer opp korn «i haugevis, i mengder som havets sand, helt til han gav opp å holde tall på det; for det var ikke til å telle.» Dette var et veldig smart trekk.

Men så, når de sju dårlige årene med hungersnød kommer, så selger han kornet tilbake til folket. Først kommer de med pengene de har og kjøper korn (sitt eget korn), og når dét er tomt kommer de med alle husdyrene sine og kjøper korn, og når det til slutt er tomt igjen kommer de og selger jorden sin også. Og «Josef kjøpte opp for farao all jorden i Egypt. Egypterne solgte sin jord, alle som én, for hungersnøden hvilte tungt på dem. Landet ble faraos eiendom. Og folket gjorde han til treller for farao, fra den ene ende av Egypt til den andre» (1 Mos 47,20-21; min uthevelse).

What? Hva i all verden skjer med at Josef går hen og gjør et helt folk til slaver for diktatoren i landet?

Riktignok gir han dem i én forstand landområdene sine tilbake med forutsetning om at de skal gi farao én femtedel av avlingen — altså en 20% skatt (v. 23-26). Så er dette Josef som innfører skatt slik vi kjenner det? Da har jeg for så vidt ikke så store problemer med det. En fellespott som alle spytter inn i og som fordeles tilbake til felles goder er en god ting.

Men det virker like rimelig at det er snakk om en skatt som går direkte til farao, til hans personlige eller forgodtbefinnende bruk. Hvis det er dét det er snakk om ser jeg det som en dypt umoralsk og forkastelig handling som utnytter menneskers nød for å øke makthavernes rikdom og undertrykkelse.

Så jeg sliter litt med dette.

Er det noen som kan gi meg noen gode svar?