Tidlige år #1: «Trehjulsykler og knivbruk»
Les også andre del i denne serien.
Et av de første minnene jeg har er av Ingelin og meg på trehjulsyklene våre. Vi kjørte rundt overalt og hele dagene på trehjulsyklene våre — av og til på sittende setet, men for det meste sittende på lasteplanet bakpå. I ettertid ser jeg at det antakelig fordi vi fikk større kraft i frasparket på grunn av den større avstanden til pedalene, men på den tiden tror jeg nok det var mer gjennom prøving og feiling vi fant ut dette.
En dag i treårsalderen fant vi ut at vi skulle ta en tur til Varhaug for å besøke besteforeldrene til Ingelin, for hun «hadde vært der mange ganger og visste godt veien.» Vi kom oss gjennom Bryne sentrum, og var i godt driv langs riksvei 44 i sørgående retning før leteaksjonen fant oss.
Vi hadde store arealer å boltre oss på. Jeg vokste opp rett ved siden av fabrikken Aarbakke på Rosseland, og en konstant kilde til frykt var «surasen på trucken»Â — som navnet antyder en sur mann som kjørte rundt på truck og jaget oss bort da vi lekte på fabrikkområdet. Hele gata mislikte denne stakkaren, som antakelig bare var redd for at noen unger skulle bli knust under de flere tonn tunge jernrørene som lå lagret usikret rundt omkring i påvente av å bli dreiet til oljerør for bruk i Nordsjøen. Vi verken visste eller forsto dette den gang, og vi næret derfor en intens motvilje mot denne elendige sinte karen som alltid skulle ødelegge all moroa vår.
Men et virkelig hatobjekt var brenneslen, denne «flerårige, opptil 1,5 m høye planten med krypende jordstengel og ugreina stengler». Det var brennesler overalt. I enhver busk en krøp i dukket det opp brennesler som laget røde, sviende prikker langs sin vei oppover huden. Stian, kameraten min, hadde til og med en hel brennesleskog utenfor huset sitt. Det var en gedigen eng bestående av brennesler så langt øyet kunne se.
Vi hatet denne brennesleskogen så intenst og inderlig som bare små gutter kan, og hvert år gikk vi til krig mot Brennesleskogen armert med lange pinner, kledd i vår vanlige sommerdrakt: Kortbukser, bar overkropp og ingen sko. Problemet var bare at så snart vi begynte å hogge løs med all vår kraft begynte brenneslene å fly, og hvor ellers skulle de lande enn på våre sarte, fem år gamle kropper? Brennesleskogen vs. Rosselandsbanden: 1-0.
En traumatisk brennesleopplevelse som bokstavelig talt har brent seg fast i minnet skjedde i hagen til Kristian Nilsen. Kristian hadde en far som kjørte rally (!), og han hadde alltid en gjeng med biler stående som han plukket nye deler fra etter hvert som han bulket dem eller kjørte dem i stykker. Vi fikk i oppdrag å vaske bobla som sto bak garasjen, og vi tok fatt på denne oppgaven som om det sto om livet. Denne bobla skulle bli renere enn den hadde vært da den kom ut fra fabrikken. Vi vasket overalt hvor vi kunne komme til, og jeg fikk i oppdrag å ta panseret, frontruta og opp på taket. Vi hadde fortsatt på oss kortbukse, bar overkropp og ingen sko. Det var brennesler på alle kanter av bilen (de var, som tidligere nevnt, overalt), og vi passet derfor veldig godt på hvor vi gikk. Men en bil full av såpe er glatt, og på et tidspunkt, mens jeg vasket oppå bilen, ble friksjonen lik null, jeg glapp festet, og seilte i en perfekt bue nedover frontruta, brukte panseret som stupebrett, og foretok et høyst ufrivillig svalestup rett ut i — en skog av brennesler. (Hat. Et glødende, intenst hat mot brenneslene. Og smerte. Aloe Vera over hele kroppen i flere dager.)
Men livet var sjelden fylt av hat. Jeg vokste opp i et trygt hjem med to foreldre som var glade i meg, og som ikke var redde for å vise det. Benedicte og jeg var et par år hos en dagmamma noen dager i uka, men ellers var mor hjemme med oss. Vi nøt stor frihet under stort ansvar.
Far hadde tro på at unge gutter (og jenter, hvis de ville) både kunne og burde lære seg å håndtere skarpe gjenstander, og jeg gikk derfor rundt med kniv i beltet store deler oppveksten. Etter hvert som vi lærte å mestre dette fikk vi avansere til større ting, og det var en ikke så rent lite stolt seksåring som gikk opp i Ungdomsskogen for å bygge hytte, utstyrt med nyslipt øks og sag forsynt av far Tollaksen. (Det skal sies at denne læringen innebar betydelige mengder kutt og sår — i tillegg til kniv i beltet hadde jeg også kuttskader ulike steder på kroppen store deler av oppveksten. Men det gjorde ikke så mye. Vi lærte etter hvert hva en bør gjøre og ikke bør gjøre.)
Det var en herlig tid. Vi spilte fotball på løkka når sommerkveldene var lange, hadde rennebilløp i gata, akte i Eivindsholbakken så snart snøfnuggene dalte, sto på skøyter på Tjødna når isen fikk ligge i fred lenge nok, og tilbrakte i det store og hele ufattelige mengder tid ute i naturen, både på egen hånd og sammen med familien. I mange år var vi på søndagstur i skog og mark hver eneste søndag fra april til oktober. Min far er en gammel ringrev i friluftssammenheng, og ble av noen andre fedre vi ofte var på tur med kalt Villmarkens Sønn, noe som fikk meg til å (1) trekke slutningen at «hvis min far er Villmarkens Sønn må jeg være Villmarkens Sønnesønn» og (2) oppføre meg deretter.
Et absolutt høydepunkt var den dagen kameraten min og jeg bygget en fullverdig hytte i skogen uten en eneste planke eller spiker — kun med tau og naturlige byggematerialer. Et absolutt lavpunkt var at vi i prosessen lot oss friste til å sage ned et nydelig grantre (som var perfekt til å bruke som dekke på veggene til hytta), noe jeg hadde dårlig samvittighet for i flere uker, for noen eide jo det treet, og vi hadde stjålet det!
Og dette innleder neste kapittel, som blant annet handler om at Bjørnar Tollaksen var en meget ordentlig liten gutt som fikk dårlig samvittighet så snart det kunne tenkes at det vi holdt på med ikke var lov. Han var en plaget sjel, den gutten.
Benedicte sier:
27. januar 2009, kl. 11:15
FANTASTISK!! glede mg t fortsettelsen! :)
Tone K sier:
27. januar 2009, kl. 14:03
eg og lige dette veldig godt.
asbjørn sier:
27. januar 2009, kl. 17:35
Siste avsnitt minner meg på at eg fremdeles låner Fred av deg. ;)
Marita sier:
27. januar 2009, kl. 19:12
konge:) glede meg t fortsettelsen æg ao :D
Benjamin sier:
27. januar 2009, kl. 20:05
Fantastisk…
Solfrid Teline sier:
27. januar 2009, kl. 21:21
Dette her va veldigt spennande! Eg ser alt så klart for meg :-D
Even sier:
27. januar 2009, kl. 22:37
hmmm, en sånn «speiderkniv» fekk eg og, men eg fekk vel ikkje min før eg va jaffal 7!
(blei fratatt kniven på et seinare tidspunkt… mor sa at det va best sånn..)
Men uansett, eg fekk donaldplaster med i «pakken» og fekk meir bruk for dei enn sjølve kniven (som eg bare brukte en gong, i bilen på vei heim fra butikken.)
Even sier:
27. januar 2009, kl. 22:38
Forresten, spennande blogg!
Even sier:
27. januar 2009, kl. 22:41
En ting te!
Hvis du studere slirå på kniven på bildet, og huske, så va det både jente kniva, og gutte kniva…
Altså.. du hadde jentekniv?
gårkje ann!
Fekk bank av sånt der eg komme fra…
Bjørnar sier:
28. januar 2009, kl. 22:23
Hehehe! Meget godt observert, Even!
Dette var det beste illustrasjonsfotoet jeg klarte å oppdrive, og jeg håpet ingen ville legge merke til den lille detaljen, men det var nok litt optimistisk av meg.
I virkeligheten hadde jeg jo ikke jenteversjonen. Vi fikk bank av sånt der jeg også kommer fra.
Trygve sier:
29. januar 2009, kl. 18:14
Litt av ein optimist du er:) Såg det med ein gong, men tenkte at det sikkert berre var illustrasjonsfoto, for ein kniv som vart brukt so mykje kunne ikkje vere so fin. Eg la og merke til at den der er ganske ny, for han har raud maling på seg, og det fekk dei etter at eg fekk min kniv for 7-8 år sidan.
-Trygve
Odd Erling sier:
2. februar 2009, kl. 10:40
Hvordan utviklet du deg fra dette til å bli «Bjørnar-som-dukke-opp øve-alt-på-internett»?
Gå inn på denne siden: (som ikke har noe med Bjørnar å gjøre..) http://www.frelsesarmeen.no/pages/enhet_forside.aspx?nr=8633
Klikk på: DSCF2169.JPG under menyen til venstre, og gjett hvem som dukker opp?!
Odd Erling sier:
2. februar 2009, kl. 10:47
Forresten.. Litt tidlig å skrive selvbiografien nå?
Ragnhild Hetland sier:
2. februar 2009, kl. 13:00
Veldig kjekt å lesa, Bjørnar! Det er sånn eg begynne å mimra litt øve alt som skjedde i gatå eg vokste opp i. Og eg har såklart en godt brukt jentespeiderkniv og fremdeles merke i låret etter kniven på avveie:-)
Bjørnar sier:
5. februar 2009, kl. 15:56
Haha! Fantastisk lenke, Odd Erling. Jeg vet ikke hva jeg kan si for å forsvare meg mot dette…
Ang. tidlig selvbiografi er prinsippet jeg styrer etter mer Christiania-bohemenes første bud: «Du skal skrive ditt liv.» Jeg vet ikke om det var nøyaktig dette de hadde i tankene, men hvorfor ikke? Hva ellers kan en skrive om enn sitt eget liv?