Ulike verdener og hva en lærer (eller ikke lærer) av dem

Jeg dumpet innom det som ble mitt første hele TV-program på lenge i går. Jeg ble fascinert fra første stund.

En familie som levde i en luksuriøs leilighet fortalte om livet sitt. De hadde tre unger, fire (!) dagmammaer, mannen jobbet i et finansfirma på Manhattan, kona brukte hele dagen på det hun kalte «meg-tid», tid til seg selv, som stort sett innebar manikyr, pedikyr, shopping (hun anslo at hun brukte $3000 – 4000 på klær i uka), trening, osv. På kvelden spiste foreldrene mat ute mens dagmammaene laget mat og spiste med barna. Mora prøvde å få tid til en time til dagen med barna.

Så fulgte et portrett av en kjernefamilie som bodde på landet i New Jersey der begge foreldrene jobbet — kona sto opp 05:30 hver morgen for å kjøre skolebussen, før hun drev hun sitt sagbruk der hun hogget ved ca. seks timer til dagen; dette i tillegg til å lage mat til familien og holde huset rent.

Konseptet var så at disse to konene skulle bytte familie for to uker. Hver av dem skrev en detaljert liste over hvordan de pleide å styre hjemme sitt, og den første uka skulle de respektive kvinnene følge reglene som gjaldt i huset, den andre uka kunne de innføre sine egne regler. Programmet het noe så utrolig som Konebytte. Jeg innser at dette kanskje ikke er et program en ung mann i sin beste alder bør bruke store (eller noen som helst) deler av sin tid å følge med på, men det hele var veldig fascinerende. Følg med. Det kommer mer.

Da kjernefamiliemora leste om hvordan den vellykkede frua på Manhattan levde ble hun først satt ut av all luksusen, men da hun leste at mora brukte én time på barna til dagen og en hel arbeidsdag på å pleie seg selv begynte hun å gråte. «Stakkars barn,» var det eneste hun fikk fram.

Mora fra Manhattan fikk seg en motsatt opplevelse på landsbygda. Hun hadde ikke jobbet eller laget mat selv siden 1996, og friket ut ved tanken på å arbeide med vedkløyving og vaske toaletter! Hun og mannen i huset — som hadde tidenes bart! — kom særdeles dårlig overens da hun bl.a. ga opp vedkløyvingen etter 15 minutters jobbing og ikke gjorde noe særlig av husarbeidet.

Og som alle gode tv-programmer og historier kom konfliktene, og spenningen ved uvissheten om det ville gå godt eller ikke.

Det som fulgte var interessant. Begge konene innførte drastiske forandringer. Arbeidsmora i Manhattan ga dagmammaene fri, krevde at mannen skulle være hjemme til familiemiddag hver dag, gjorde hotshot-leiligheten om til et koselig familiehjem (i sitt bilde). Finansmora i New Jersey innførte regler om at mannen skulle ta husarbeidet, kløyve ved og lage mat (noe kona hans hadde gjort hele livet mens han ærlig talt ikke hadde bidratt i særlig grad), samt ta henne med ut på romantisk middag.

Etter mye kræsjing og konflikter skjedde det noe med de involverte. Mannen med bart innså hvor mye kona hans sto på og gjorde for ham og ungene deres, og han savnet henne fryktelig. Finansmora innså at barn er mer enn statister, og at de er verdt å bruke all den tida en kan på. Arbeidsmora fikk kjenne hvordan det føltes å bli behandlet dårlig av en mann (han behandlet henne virkelig dårlig, brøt alle reglene hennes og snakket ned til henne gjennom det hele) og hvor bra hennes egen mann var.

Tre av de involverte lærte særdeles mye både av andre situasjon og hva de kunne være takknemlige for (og måtte endre på) i sitt eget liv. Det var, om jeg må si det rett ut, en glede å se!

Men kanskje mest interessant: Den eneste som ikke lærte noe som helst av opplevelsen, og som følgelig er idioten i denne historien, var den unge, lovende businessfaren som var så godt fornøyd med seg selv og sin suksess at han ikke trengte å lære noe av noen.

Dette innlegget ble postet 6. januar 2009 kl. 0:28 og er kategorisert under Tenkeboksen. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan legge til en kommentar, eller sende tilbaketråkk fra din egen blogg. Her har du en direktelenke.

INGEN KOMMENTARER

Legg til en kommentar