Tidlige år #2: «Blod, svette og tårer»

Les også første del i denne serien.

Jeg løper nedover grusbakken mot Kristian Nilsen. Det er sommer og varmt i været, og jeg har bare på meg en ultrakort kortbukse — for økt bevegelsesfrihet — mens jeg løper det jeg klarer. Det var sjelden vi gikk noen steder, det var alltid løping det bena kunne klare fra sted til sted.

Akkurat denne dagen klarer ikke bena helt å holde følge, og mitt firsprang nedover veien ender i høyst ufrivilling bodysurfing på magen bortover grusen. Det tar litt tid før det går opp for meg hva som har skjedd, men da kommer til gjengjeld smerten med full kraft. Jeg er blodig fra haka til tærne. Det er grus og sand i alle sårene. Kristian kommer løpende når han hører skriket, og sammen løper vi hjem til meg.

Hjemme er det låst, men det henger en lapp i vinduet. Ingen av oss kan lese, men Kristian mener bestemt at det står at mor er på butikken. Det pleier det i alle fall bety når det er lapp i vinduet deres. Jeg er skeptisk, men er ikke i en tilstand der jeg er veldig klar for å krangle om hva lappen i vinduet betyr.

Vi halvveis går, halvveis løper nedover mot Eiden, lokalbutikken på Rosseland. Plutselig går det opp for meg at lappen i vinduet betyr at mor er på terassen. Vi løpet tilbake til huset og bak på baksiden der mor er og soler seg. Hun har i ettertid uttalt at hun «glemmer aldri det synet» av en fire-, fem-åring — hennes egen sønn! — blodig fra topp til tå. Det er et av de mindre glamorøse barndomsminnene jeg har.

Når vi ikke løp omkring på Rosseland, syklet vi omkring. Lenge før jeg selv kunne sykle hadde jeg fast plass på styret til Kristian. Da tida kom for at jeg skulle lære å sykle viste det seg raskt, til fars overraskelse, at balansen satt som et skudd fra første stund. Da hadde jeg allerede lang tids trening i å balansere på et vinglete styre, nedbøyd for at Kristian skulle se hvor vi syklet. Å styre selv gjorde det hele en god del enklere.

Et yndet tilholdssted gjennom hele oppveksten var gården til familien Taksdal. Jeg unner alle unger en gård de kan boltre seg på. For boltre oss gjorde vi. Vi var med inn til melkekyrne i fjøset. Stanken av piss og møkk var stram, men farfaren til Kjell Arne og Gunstein, som hørte til på gården, lot seg ikke merke av det. Hver gang våren kom, og eimen av kumøkk spredt ut over de jærske jordene lå tungt over Bryne, sa han alltid: «Mm… Kjenn vårlukta!»

Vi lekte i siloen, selv om vi ikke hadde lov, klatret i sperrene på løa, laget provisoriske «hytter» av halmballer, og hadde konkurranse om hvem som klarte å ta skoen nærmest møkkekjelleren uten å trå nedi. Noen ganger, hvis farfar Taksdal var i godt humør, fikk vi være med på arbeidet på gården. Da sopte vi ned kraftfor fra låven og ned i fjøset eller måkte møkk bak de roligste kyrne.

Den beste tida var likevel under slåtten, når alt gresset skulle slås. Da kom det alltid flere nabobønder med traktorer og gedigne maskiner. De kuttet gresset, la det i striper etter seg, sopte det opp i en tredje maskin som etter hvert spyttet ut runde baller som vi betegnende nok kalte, og fortsatt kaller, rundballer.

Høydepunktet var når disse rundballene skulle kjøres fra der de ble spyttet ut og bort til maskinen som surret enorme mengder plast rundt dem (alltid like fascinerende). Da løp vi bort og klatret opp på rundballen i påvente av traktoren som kom for å hente den. Hvis det var farfar Taksdal som kom jaget han oss ned, hvis det var far Taksdal fikk vi oss alltid en sinnsyk kjøretur som ofte endte med at noen falt av. Den som holdt seg på lengst vant.

Slik startet slåsskampenI nabogata vår, Kong Haralds gate, bodde det en pøbelgjeng som vi stadig var i konflikt med. De var eldre, flere og bedre organisert enn oss, så vi endte ofte opp med å få pryl. Men en gang vi hadde laget den beste hytta vi kunne tenke oss, i to fullkomne etasjer og med en egen bro som gikk inn til andre etasje, kom denne pøbelgjengen igjen og skulle lage kvalm. Da var begeret nådd.

Vi så de komme langt nedenfra opp bakken, og armerte oss etter forholdene. Vi fant fram pinner med spiker i, pil og buer, slynger for å kaste stein, og — om jeg ikke husker helt feil — bøtter med vann for å skremme unna angriperne når de kom for nær hytta.

Jeg husker ikke helt detaljene i det hele, for selve kampen var svært uoversiktlig og kaotisk, og over på ganske kort tid. De ble kastet stein og utvekslet slag fra begge sider. Flere fikk diverse kutt av håndvåpen (pinne med spiker i), og én fikk en pil i magen så han begynte å grine og løp hjem. Siden vi var på hjemmebane og derfor hadde mest ammunisjon gikk vi til slutt seirende ut av sammenstøtet.

Sjelden har en seier smakt så søtt som denne dagen, da selveste erkefiendene banket på, men ble kastet på dør. Noen ting forandrer seg aldri.

Dette innlegget ble postet 19. mars 2009 kl. 0:53 og er kategorisert under Livet. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan hoppe til slutten og legge igjen en kommentar. Tilbaketråkk er for øyeblikket ikke tillatt. Her har du en direktelenke.

6 KOMMENTARER

  1. Ingvild sier:

    Og de seie at de e trygt å vokse opp på Bryne?? ;-)
    Fantastiske barndomsminner, Bjørnar!
    Va nok ikkje like gal som deg, men kjenne meg igjen i mye!

  2. Jon Arne sier:

    Til neste gang erkefienden kommer bankene på døren bør du lage noen fallhull rund omkring med spisse pinner som stikker opp.

    Det er også lurt å lage et kart som bare du har. Sånn at du finner veien ut igjen…

  3. Ingvild sier:

    Viss du trenge hjelp te det, kan du bare spør Ole om koss han og Asbjørn sko fanga bestefaren når de va små! :-)

  4. Benjamin sier:

    Haha, utruleg morosamt lesestoff :D

    Vilt dramtasik det siste der ;)

  5. Thor Morten sier:

    Haha. Kjenner meg igjen i den siste historien. Gatekampene på Rosseland var blodig serriøse=)

    Pøbelgjengen i Kong Haralds gate var grei å ha. Husker jeg ble frastjålet gjeterstokken (en pinne) når de andre var inne og spiste middag en gang. Når de andre omsider kom ut igjen gikk de i samlet tropp og tok den tilbake igjen. Jeg var på det tidspunktet ikke gammel nok til å være med på kriger utenfor gata og måtte være igjen for å passe dyra.

    Usikker på om det var dere eller en annen gate dette gikk ut over:)

  6. Even sier:

    Kult!
    Me som bodde i seljeveien i verdalen, hadde sivvegen som erkefiender, det va nogen skikkelige fu*ktards…

Legg til en kommentar