Bøkenes verden

Et vendepunkt i min personlige historie var den dagen jeg forsto at bokstaver arrangert i en spesiell rekkefølge ble til ord vi snakket, ord jeg forsto! Fra den dagen åpnet det seg en ny verden, en forunderlig verden full av eventyr.

Gjennom Sølvpilen fikk jeg innblikk i indianernes kamp for å overleve — og, må jeg legge til, en solid dose sympati med deres sak; det var først senere jeg fant ut at denne kampen i realiteten var tapt for noen hundre år siden — så fulgte de på rekke og rad: Pelle Erobreren, sjøfareren som seilte på de sju hav og møtte arabiske konger og indiske prinsesser; Davy Crocket, med vaskebjørnlua og sine indianer-sneak-skills; Tow Sawyer og Huckleberry Finn på oppdagelseferd på sin flåte nedover elva; Brødrene Løvehjertes fantastiske og rørende reise til Nangijala og Tornedalen; Mio, min Mios reise for å kjempe mot den onde ridder Kato; Hardy-guttene på stadig nye eventyr der de møtte på utfordringer som virker uoverkommelige til de tok noen MacGyver-triks og avslørte skurkene.

Senere fulgte en rekke romaner fra både innland og utland, fra nåtid og fortid, som regel fra fjerne kyster og andre kulturer. Det var Marko Polos reiser til Kina, Aladdins 1001 netter, steinalderfolkets liv og leven, nordmenns utvandring til Amerika, cowboyenes vei mot vest, russiske fortellinger, europeiske storbyhistorier, afrikanske eventyr.

Felles for de alle var at de hadde et annerledes perspektiv enn mitt eget, der jeg satt på gutterommet på Rosseland og slukte alt jeg kom over. (Sidespor: De ansatte på Time Bibliotek er godt kjente med familien Tollaksen, vi har stort sett alle vært faste kunder, mest av alt min bror, Jaltos Pigede, som sikkert har den høyste stjerna det er mulig å inneha hos ansatte på et lokalt folkebibliotek.)

Det er dette bøkenes verden mest av alt har gjort med meg: Vist at det finnes andre verdener enn min egen. Vist at jeg faktisk ikke er sentrum av tilværelsen, at verden er større, mye større enn det jeg ser med mine to øyne hver eneste dag. Og selvsagt vet jeg dette, men det er ikke alltid det blir virkelighet før noen faktisk forteller om et annet liv i et annet land, i en annen kultur, i en annen tidsepoke. En bred skjønnlitterær leseliste er en god medisin mot både intoleranse og selvopptatthet.

Jeg vil anslå at jeg leser ca. 50/50 skjønnlitteratur og sakprosa. (For ordens skyld: Skjønnlitteratur er oppdiktede eller fiktive historier, vanligst representert ved romanen som sjanger; sakprosa er bøker som grovt sett beskriver eller forklarer et ikke-fiktivt tema.) Det er likevel skjønnlitteraturen som ligger mitt hjerte nærmest. Sakprosa er nyttig til mye. Det er enorme mengder lærdom å hente ut, og sakbøkene vi har er på mange måter menneskehetens felles eksterne hukommelse som vi ikke hadde klart oss uten får å komme der vi er i dag.

Men i tillegg til disse egenskapene har skjønnlitteraturen de fabelaktige bonusegenskapene at de trener fantasien, kreativiteten, evnen til å leve seg inn i andres situasjon og forståelse for andre menneskers kultur og historie. Skjønnlitteraturen har også evnen til å bruke oppdiktede historier, personer og steder for å beskrive høyst virkelige situasjoner, følelser og opplever som ikke kan beskrives uten disse virkemidlene.

Og noen ganger? Noen ganger er det godt å kunne flykte. Til en annen verden. Der andre regler gjelder.