BOK: Catch-22

Dette er en av de merkeligste bøkene jeg har lest. Catch-22 er en klassiker i amerikansk litteratur, og har til og med klart å gjøre begrepet til en del av engelsk ordbok, der det beskriver en tap/tap-situasjon, eller en sirkelargumentasjon, om du vil.

Begrepet blir kanskje best illustrert av følgende eksempel: Yossarian, bokas hovedperson, er bombeflyver under 2. verdenskrig, og er på stadig jakt etter å komme seg ut av krigen av den forståelige grunn at mennesker han ikke kjenner skyter på ham og ønsker å drepe ham.

Her kommer den glimrende byråkratiske regelen «Catch-22» inn i bildet. Den sier at (1) en mann som frivillig fortsetter å fly farlige bombeoppdrag må være sinnsyk (og kan dermed fritas fra tjeneste), men (2) hvis vedkommende leverer den formelle forespørselen om å bli fritatt fra slike oppdrag, viser selve handlingen om å be om fritak at han er mentalt frisk og derfor ikke kan fritas fra tjeneste.

Se her! Glimrende sirkulær og ugjennomtrengelig argumentasjon!

Catch-22 (boka) er satire på sitt aller, aller beste. Faktisk er det så god og intelligent satire at jeg tror jeg forstår rundt halvparten av det. Men den halvparten jeg forstår er glitrende. Den parodierer på en helt utrolig morsom måte en rekke sosiale mekanismer, med det militære systemet som bakteppe for det hele (kanskje fordi sosiale mekanismer blir forsterket her?), men handler egentlig om hvordan vi forholder oss til hverandre og til de ulike systemene vi er en del av. Det er en stilstudie i normer og regler, snudd på hodet og avspilt baklengs.

Den halvparten jeg ikke forstår er veldig frustrerende og gjør at jeg (1) får lyst til å kaste boka i veggen, og (2) ønske at jeg var smartere og hadde en bedre utviklet sans for humor så jeg kunne oppfattet alle nyansene i dette gigantiske og forvirrende puslespillet av en bok.