BOK: Boktyven
Liesel Meminger, en ung jødisk jente, blir reddet fra konsentrasjonsleirene idet hun blir plassert i en tysk fosterfamilie rett før utbruddet av andre verdenskrig.
Liesel har én stor svakhet som hun ikke klarer å holde fingrene unna — bøker. Det begynner med at hun stjeler en bok fra et nazistisk bokbål, og stjelingen fortsetter og eskalerer — som det ofte gjør — til hun etter hvert blir kjent for leseren som Boktyven.
Interessant nok er det Døden — den personifiserte skikkelsen, og i en mer interessant form enn Mannen med ljåen — som forteller historien om Liesel Meminger. Dette gjør at perspektivet veksler mellom det nære og det universelle, mellom en liten jentes opplevelse av en stor krig og Dødens arbeidsoppgaver som aldri har vært flere enn på akkurat dette tidspunktet i verdenhistorien.
Boktyven grep meg likvevel ikke på samme måte som jeg hadde ventet basert på anbefalingene. Kanskje var det et resultat av for høye forventninger? For det er egentlig en sterk og tidvis rørende historie. Fortellerstilen blir nesten litt for spesiell, og uten at jeg klarer helt å sette fingeren på det er det akkurat som at det er noe her som ligger og ulmer under overflaten uten helt å komme fram slik jeg skulle ønske det gjorde. (Innser at siste setning sannsynligvis ikke er særlig hjelpsom, men jeg klarer ikke å identifisere det bedre.)
Men det mange lyspunkter. Det er veldig interessant å se 2. verdenskrig gjennom et barns øyne (og på en annen måte enn i Gutten med den stipete pysjamasen). Det er også på mange måter en tradisjonell oppvekstroman, med alt det innebærer av finurligheter, merkelige hendelser, uventede opplevelser, sterke vennskap, usikkerhet og mestring.
Det er også noen utrolig fascinerende scener mellom Liesel og Max, en jøde familien gjemmer i kjelleren. De utvikler etter hvert et veldig spesielt vennskap som utgjør den egentlige ryggraden og beste delen av historien.
Anbefales under tvil.