Om stillhet

Man sa om Abba Agathon at han hadde en stein i munnen i en tre års tid, til han hadde lært seg å tie.

~ Ørkenfedrenes ordspråk

For noen uker siden var staben og Drivhuset i Bedehuskirken på retreat på Dokka gård utenfor Kongsberg. Retreat er, som engelskspråklige forstår, å «trekke seg tilbake» til et stille sted. For å bruke Edin Løvås’ ord, da han skrev om retreatbevegelsen i Bevegelse i høst:

Avgjørende er tausheten. Det er påbudt i Stillhetens Hus hvor gjestene bor. Videre under Jesusmeditasjonen, og etter aftenbønnen fram til neste dags morgengudstjeneste. Det finnes jo en død stillhet og en levende. Den som rår på en retreatgård er levende, og årsaken er at den er mettet av Jesu Kristi nærvær.

I en hverdag som er travel og full av inntrykk, tanker og samtaler som driver meg i mange ulike retninger finner jeg det som regel utrolig avslappende å godt å komme et sted der finnes ro.

Det finnes vanligvis lite ro i hverdagen vår. Vi har alle hørt den vanlige leksa om at «verden går så mye fortere nå», «folk hadde det mye mindre travelt før» og så videre. Dette er både sant og usant.

Jeg trenger av og til å minne meg selv på at det bare er de siste hundre årene — kanskje spesielt de siste femti — tempoet på hverdagen har vært så høyt som det er nå.

(Det sier seg selv at en i én forstand har bedre tid når det ikke finnes tv eller telefon eller internett, bare et strikketøy, en utskjæring å skjære litt på, en bok eller to som har gått i arv fra generasjon til generasjon. På den andre siden er ikke livet som småkårsbonde i Norge på 1800-tallet et rolig og fredelig liv. Det er minst tolv timers arbeidsdager, avlinger som må pleies både varsomt og ofte for å bære den frukten familien er avhengige av for å leve. Travelhet kommer an på øyet som ser, eller snarere hvor en står når en ser.

Men forholdene ligger i dag mye mindre til rette for å finne ro. Mens bøndene kunne gå lange dager på jordene eller hjemme på gården, kunne de likevel store deler av tida være i sine egne tanker uten å bli forstyrret av tusen eposter og meldinger og telefonsamtaler, og de kom hjem til en kveld uten et fjernsynsapparat som underholder før behovet i det hele tatt melder seg.)

Med dette bakteppet er det jeg ofte føler at jeg kommer hjem når jeg er på retreat. Ved å koble ut all kommunikasjonen, både den elektroniske og den muntlige, føler jeg snart at jeg lever i en annen tid. Og det føles godt.

Denne stillheten er likevel ikke målet i seg selv — det er begynnelsen. Stillheten er forutsetningen for å kunne høre Gud snakke. Vi kan selvsagt høre Gud snakke til daglig også — i større og mindre grad — men ofte er det så mange tanker og ting som svirrer rundt i hodet at det er vanskelig å høre gjennom alt bråket. Min egen opplevelse er at det fort tar to til tre dager før tankene roer seg nok til at jeg kan høre meg selv tenke klart. Og til jeg er i stand til å ta imot de tingene Gud vil vise meg — hvis han vil.

Jeg har sjelden store åpenbaringer eller opplevelser mens jeg er på retreat. Som regel skjer det lite og ingenting. Jeg har derimot ofte merket i ukene og månedene etterpå at det har skjedd noe. Som med de fleste dype ting er ikke resultatet synlig med én gang, men det har en tendens til å vare lenger.

For min del har naturopplevelser vært en sentral del av retreat. Det er noe spesielt med å være ute i naturen i stillhet. Jeg blir avslappet og fascinert på samme tid. Sjelden kommer fireåringen i meg så tydelig fram når jeg kan gå alene på en sti og undersøke dyr og insekter som bor langs stien, planter som vokser, noen ting folk har kastet fra seg og som ikke har hører hjemme i naturen. Dette antar jeg varierer fra person til person.

Enten det ser ut på den ene elller andre måten — å være stille med Gud er for alle. Og det anbefales.

Så kort oppsummert, hva er dette retreatgreiene egentlig?

Retreat består primært av to ting:

1. Stillhet
2. Rytme

Stillheten inkluderer, i tillegg til taushet, fravær av musikk, tv, radio og så videre. Hensikten er å begrense inntaket av inntrykk utenfra for å lytte til stemmen innenfra. (Fuglesang, vinden i trærne og andre lyder som hører hjemme i naturen er velkomne.)

Rytme handler først og fremst om bønnerytmer, eller tidebønner, om du vil. Det er vanlig å bruke faste bønner som baserer seg på bibeltekster (mest av alt Salmene, som ofte kalles Bibelens bønnebok). På mange retreatsteder er det også vanlig med Jesusmeditasjon, som er en enkel meditasjonsform som har til hensikt å se mer av hvem Jesus er og hvordan han er ved å leve seg inn i og be bibeltekster der Jesus opptrer. Ellers inngår også måltider som en naturlig rytme med mindre en faster (avstår fra mat for en periode).

Bør jeg reise på retreat?

Sannsynligvis.

Hva skal jeg gjøre? Hvor skal jeg begynne?

Et godt sted å begynne er retreater.no. Der finner du oversikt over det meste som finnes av organiserte retreater i Norge, og du kommer da til et ferdig opplegg hvor mat, overnatting, struktur og veiledere er inkludert.

Den enkleste formen for retreat er å finne seg en hytte og reise ut på egen hånd eller sammen med noen få andre (hvis en reiser sammen med andre bør en nok innføre noen regler på når det skal være taust og når en skal snakke). Jeg vil nok likevel anbefale å delta på en organisert retreat eller gjøre det sammen med noen andre før en reiser av gårde på egen hånd.

Men jeg er ekstrovert, jeg liker så godt å være med folk, jeg har ADHD, jeg friker ut av tanken på å være stille. Er retreat virkelig for alle?

Ja.