BEST. WEDDING. EVER.

Klokka fire starter vielsen på parkeringsplassen utenfor hotellet. Lydanlegget er rigget opp, det er lagt ut hvite duker på asfalten, stolene er satt opp, den hvite løperen rulles ut. På elva i bakgrunnen driver det folk forbi i bilslanger og tuber. Noen av dem fisker mens de sitter i bilslangen sin. På elva. (Jeg dikter ikke opp noe av dette.)

Selv om vi er ute på en parkeringsplass er stemningen like fullt til å ta og føle på slik den er før et bryllup i en kirke. Det suser litt fra PA-anlegget. Noen instrumenter stemmes. Det småprates litt før det til slutt blir stille.

Så kommer sju bridesmaides og sju groomsmen paraderende over løperen i par, to og to, alle i matchende kjoler og dresser. Etter dem følger en liten jente som kaster blomsterblad på løperen. Så kommer hovedattraksjonen — brudens far som fører bruden opp løperen. Det er allerede ikke et øye som er tørt.

Hanne og Sierra poker om hvem som skal lese ekteskapsløftene først. De blir viet. De blir bedt for av familie og venner. Det synges og det jubles. De går tilbake ned løperen som ektemann og hustru. Og i bakgrunnen står Silje Frøystad med vått ansikt og sier at nå orker hun ikke grine mer.

Bryllupsfestene i USA er visst veldig annerledes enn i Norge. En såkalt «wedding reception», som tilsvarer vår fest, varer vanligvis i ca. to timer, inneholder ingen taler bortsett fra et par toaster fra forlovere o.l., avsluttes med «første dans» osv. før brudeparet stikker av gårde i ti, elleve-tida. Når jeg forteller at våre fester gjerne varer i seks, sju timer kan ikke amerikaneren jeg snakker med fatte at det kan være mulig. (Senere, ca. fire timer ut i programmet, innser han at det faktisk kan være mulig.)

Festen blir en herlig blanding av norske og amerikanske tradisjoner, og vennene til Hanne og Sierra fra USA henger seg med glede på både talene og de norske (ganske sære) bryllupslekene. Det er mange glitrende taler, blant annet en utrolig morsom venn av Sierra som oppsummerer opplevelsen av bryllupet på en fantastisk måte når han uttaler at, «This is already the most bizarre wedding I’ve ever been to. First of all, the wedding is moved to Fernie. I mean, Fernie?! Come on! Who has ever heard of Fernie? And then they get married in a parking lot. And then you have all these crazy Norwegian wedding traditions and games. And speeches! And slide shows! And we haven’t even started the dancing yet!»

Og det hele var virkelig komplett med videoer fra barndommen, historier fra barne- og ungdomsår, taler fra venner av Hanne og Sierra som avdekket nye og ukjente sider ved begge (de fleste av oss ser jo sjelden alle sidene ved vennene våre), bestemora til Sierra på nesten åtti som skrytte på seg at hun var bedre på rulleskøyter da hun var ung enn han er på brett (han er ranket blant topp ti skateboardere i verden eller noe). Fantastisk.

Etter hvert avsluttes festen offisielt oppe med første dans osv., og så fortsetter festen i underetasjonen for de unge. Det er et kapittel for seg selv. Der er det hip hop på anlegget, drikke på huset, dansing på golvet, og etter hvert kommer det fram noen danseskills som er av en helt annen verden (Hanne har en del venner som er profesjonelle dansere). Det er magisk. Det er fantastisk morsomt. Det er utrolig kjekt!

Klokka er halv fire før vi kommer oss i seng etter en utrolig feiring. Ideen om en kort bryllupsfest er gjort kraftig til skamme. Det har vært kræsj av kulturer, en salig miks av tradisjoner, nye vennskap, morsomheter, dype og rørende ord, dansing, mat og drikke, sigar og kalas, en feiring av to fantastiske folk som har lovet hverandre å holde sammen gjennom alt. Det er alt en kan ønske seg av et bryllup.

En uforglemmelig opplevelse.