Hvor vi koser oss på museum og selger sjela vår til the New York Yankees

Jon har veldig tro på Museum of Flight, et stort flymuseum i Seattle som er utviklet og vedlikeholdt av Boeing, flyprodusenten som har sitt opphav og virke her i byen. Torstein og jeg er litt mer avventende. Museum kan være fantastisk bra når det er gjennomført og skikkelig, og katastrofe når det ikke fungerer. Jon klarer likevel å overtale oss.

Og Museum of Flight skuffer ikke. Det evner å være både high-tech og old-skool på samme tid. Det er høyttalere i taket som spiller av sage og hamrelyder mens vi går gjennom reelle verktøybenker der de første flyene ble produsert i trematerialer. Det er trykkfølsomme skjermer som spiller av de videoklippene du måtte finne interessante. Det er gamle flyverdrakter, det henger modeller i taket av flytyper helt fra de første primitive seilflyene brødrene Wright eksperimenterte med til moderne passasjer- og jagerfly.

De har til og med en egen seksjon viet Apollo-programmene som satte de første menneskene på månen, med simulatorer der du selv kan lande det første landingsfartøyet på månen (hvis du går for raskt ned kræsjer du, hvis du bruker for lang tid går du tom for bensin og, igjen, kræsjer).

Det er en fabelaktig tumleplass for små gutter i alle aldre.

Mens vi går rundt gjennom hele fortellingen om flyets historie slår det meg hvor gale flypionerene var. Hvordan i all verden fikk brødrene Wright tro på at et objekt som er mange ganger tyngre enn luft kan seile i lufta? (Ok, de fikk vel strengt tatt idéen fra å observere fugler som fløy, men det er et ganske langt sprang fra fugleobservasjoner til selv å oppriktig tro at en kan klare å fly og å sette dette ut i livet.)

Hele flygingens tidlige historie minner meg om komikerens C.K. Louis’ opptreden på Letterman Show der han snakker om hvordan vi i dag tar mange tekniske og teknologiske nyvinninger for gitt. Hvis det er litt problemer med å få avgangstillatelse sier folk: “‘And then, we get on the plane and they made us sit there on the runway, for 40 minutes. We had to sit there.’ Oh? Really? What happened next? DID YOU FLY THROUGH THE AIR, INCREDIBLY, LIKE A BIRD? Did you partake in the miracle of human flight, you non-contributing zero? […] People, like, they say there’s delays on flights. Delays? Really? New York to California in five hours. That used to take 30 years. Plus, you would die on the way there.”

Eller ta de første som fløy først over den engelske kanal, og så over Atlanteren uten å vite at det ville gå godt. Ingen har gjort det før, det er tusen ting som kan gå galt, og hvis én av de tusen tingene går galt ender du på bunnen av havet. Og det kommer ikke et Sea King-helikopter og henter deg. At vi i dag kan fly over Atlanteren er takket vært noen gale, unge menn (det var stort sett menn) uten hemninger. Alt var nytt.

På begynnelsen av forrige århundre ble en folkehelt når en fløy over Atlanterhavet i et selvbygget småfly. I begynnelsen av vårt århundre blir en folkehelt når en spiller fele på Melodi Grand Prix.

I klar kontrast til Museum of Flight er baseballkampen vår en katastrofe fra ende til annen. Det vil si, selve kampen og stemningen og livet på stadien er en særdeles bra — om enn noe harry — opplevelse, det er bare at det går så utrolig dårlig for laget vårt, Seattle Mariners. De får ett eneste poeng gjennom hele kampen, mens favoritten New York Yankees, som Torstein beskylder for å kjøpe seg til suksess, får home run etter home run, og leder 6-1 etter fem inninger (omganger, om du vil, vanligvis ni i tallet, med mindre det er uavgjort etter ni inninger).

Vi prøver lenge å holde motet oppe og juble og heie det vi kan, men kasteren til Yankees er helt utrolig dyktig. Det er samme mann som kaster for Yankees gjennom nesten hele kampen, og vi blir etter hvert så provoserte på ham at vi diskuterer om vi kan klare å komme oss inn på benken i en pause for å skade kastearmen hans litt.

Yankees fortsetter å skåre poeng utover kampen, og etter hvert blir det ymtet frampå om vi kanskje skal skifte lag og forkaste stakkarslige Mariners til fordel for de overlegne Yankeene, for å «avslutte kampen med den gode følelsen», siden det «tross alt er vår første live baseballkamp.» Og i siste runde, uten så mye som en eneste sølvmynt, gjør vi oss selv til Judaser alle tre og avslutter kampen med en seierdans og ellevill feiring av 11-1-seieren «vår».

Det er lavpunktet i min allerede skrøpelige supporterkarriere.