Not So Sleepless in Seattle

Etter bryllupet i Fernie er neste stopp Seattle. Torstein og Jon har lenge vært usikre på om de skal vestover mot Seattle eller sørover mot Salt Lake City, men bestemmer seg for å reise vestover siden de ikke har fått kontakt med hun Torstein kjenner og Oddny og Njål Underhaug uansett skal til Seattle og tilbyr oss å sitte på.

Det er en sweet løsning. Vi slipper haiking, vi slipper en lang omvei med buss, og vi får mulighet til å reise på familietur igjen for første gang på mange år! Dette er også en gyllen mulighet for Oddny og Njål, som har fire jenter, til å oppleve å ha med seg gutter på familietur.

Kan jeg bare få lov å si med én gang at Oddny og Njål er to av de mest sjenerøse personene jeg vet om? Dette gjelder på alle måter, de er personer som gir utrolig mye av seg selv. Og det kommer her også til syne økonomisk. Vi får ikke lov til å betale for noe som helst selv. «Er vi på familietur så er vi på familietur,» sier Njål. Vi spiser hele tida nedover, stopper på hver Starbucks vi ser i Idaho og Washington State, kjøper cherries og peaches og plums fra lokale boder langs veien. Njål stopper hver eneste gang han ser noe interessant å kjøpe eller se på langs veien. Det tar oss derfor to dager å komme til Seattle.

Hva vet vi egentlig om Seattle? De fleste har hørt navnet på byen, men få vet noe særlig om den, kanskje bortsett fra at den ble gjort ekstra kjent av 90-tallshiten Sleepless in Seattle, med Tom Hanks og Meg Ryan i hovedrollene. Tillat meg å opplyse.

Seattle er opphavsstedet til kjente bedrifter som Boeing (flyprodusenten), Starbucks, Microsoft og IBM. Byens landemerke nummer én er The Space Needle, et 184 meter høyt tårn formet som en flygende tallerken som står på tre påler og som ble bygget til World’s Fair som ble avholdt i Seattle i 1962.

Vi har vært oppe i The Space Needle, både én og to ganger. Vi lot oss lokke til å betale $5 ekstra for en billett der du kunne gå opp både day and night for å se byen både på dagtid og kveldstid (som er, når sant skal sies, to helt forskjellige opplevelser). På kveldsturen opp får vi servert samme ett minutts forelesning av samme heisoperatør, med samme genuine innlevelse. Når vi spør hvor mange ganger hun har lirt av seg den leksa i dag smiler hun, ruller med øynene og sier «oh, I would say about 200.» Vi nikker medfølende.

På vei ned i heisen er sannhetens time kommet i en konkurranse vi har hatt gående en stund om å tippe hvor mange innbyggere det bor i Seattle. Torstein har tippet 2,8 millioner. Det er av en eller annen grunn lov å endre svaret sitt helt fram til fasiten kommer. Dette smutthullet gjør at jeg, som har tippet lavest, endrer svaret mitt 2,7 millioner, som gir meg mulighet til å vinne på alle lavere svar, og Jon følger på og endrer i siste liten svaret sitt til 2,9 millioner, som gir ham mulighet til å vinne på alle høyere svar. Heisoperatøren opplyser at det bor 3,3 millioner i Seattle og omegn, og Torstein, som i utganspunktet var nærmest, men som nå er skvist inn mellom 2,7 og 2,9 millioner blir utrolig lei seg, rister oppgitt på hodet og utbryter «jeg hadde det inntil for ett minutt siden.»

Vi finner en utrolig gøy Arcade der de har massevis av gamle automater og spill, f.eks. sånne der du skyter på skjermen. Torstein og jeg kjemper knallhardt om å bli best, og fortsetter litt for lenge å kaste penger på maskinen før Jon må sette foten ned og si at nok er nok.

Et annet høydepunkt er Jons intense og målrettede søken etter den aller første Starbucken. Jon er vanligvis ikke en mann som snakker med fremmede uten grunn, men når han nå er ute på dette oppdraget går han ikke av veien for å spørre hvem som helst og hvor som helst for å finne det ut.

Og i denne jakten, og i andre sammenhenger, kommer en interessant faktor inn: Jeg har tydeligvis en (for meg) ukjent, men kraftig vegring for å bli oppfattet som for «turistaktig». Med det mener jeg slik f.eks. japanere i Norge oppfører seg. Flokkmentaliteten, de endeløse bildene, oppstillingen foran turistattraksjoner, osv. osv. Denne vegringen har ikke Jon. Han tar bilder overalt, stiller opp både seg selv og oss andre, spør overalt etter «the very first Starbuck», og skaper en rekke situasjoner som gjør at jeg vekselsvis får lyst til å late som at jeg ikke kjenner Jon og vekselsvis får lyst til å dra til ham. Torstein sier at dette er bra for meg, at det bygger karakter.

I løpet av denne første dagen går vi utrolig langt. Vi går fram og tilbake over hele downtown flere ganger, og ved dags ende snakker vi sannsynligvis mellom halvannen og to mil. På slutten er jeg så drittlei av å gå at jeg setter i meg en handlevogn som står langs gata og ber Jon trille meg hjem. Vi triller av gårde mens Torstein løper på siden av og ta bilder. Ingen av innbyggerne i Seattle synes tydeligvis det er noe merkelig med å trille en voksen mann i en handlevogn gjennom byen, og i det vi går forbi en politibil som venter på grønt lys gjør vi vårt beste for å unngå øyekontakt og late som at dette er den mest naturlige tingen i verden. De begynner å rygge bilen tilbake, vi forsetter å ignorere dem, og snart ombestemmer de seg og finner ut at vi ikke er verdt å bruke tid på. Men Jon, maskinen, triller meg gjennom hele downtown. Han er en barmhjertig samaritan, den mannen.

I morgen er det duket for baseballkamp mellom Seattle Mariners og New York Yankees. Vi har gode seter, ingen peiling på reglene, men kompenserer med entusiasme. Så det blir antakelig konge.