O Canada! Our home and native land!

Jeg er i Canada. På grunn av tidsforskjellen på åtte timer er klokka bare fire da vi ankommer Calgary, selv om den er tolv på natta i kroppen vår.

Etter en liten hvil og sjekking av busstider på hotellrommet til HanneH & co kjører Hanne meg ned til byen i halv elleve-tida for å ta en Greyhound-buss til Fernie, byen bryllupet skal være i. Fem timer senere, klokka tre på natta (formiddag norsk tid) er jeg framme i Fernie, og det er seriøst ikke en levende sjel å se. Det er ikke en gang en stakkars hund i gatene. Og Fernie er på størrelse med Klepp. Jeg ringer på hos et hostell/vandrerhjem i nærheten. Ingen svar. Jeg går og kikker meg litt rundt i området, og det er dødt som graven. Så jeg gjør deteneste naturlige, tar med meg bagasjen, ruller ut soveposen og etablerer meg på et betonggulv under et halvtak i den lokale parken, rimelig sikker på å bli vekket av lovens lange arm, men trøtt nok til å akseptere risikoen.

Jeg våkner klokka åtte av alarmen, og har sovet non-stop og meget begahelig fram til da. Å sove på gata er kanskje ikke så ille hvis en har god sovepose, og det bare er for en natt, og en ikke trenger å sove i frykt for å bli ranet (jeg minner igjen om at Fernie er på størrelse med Klepp).

Jeg har tenkt meg ut på fjelltur, og får lagret bagasjen jeg ikke trenger til turen på det lokale hostellet før jeg går på en ekpedisjon for å skaffe mat, drivstoff og utstyr til turen. På villmarksforretningen får jeg kart og tips om mulige ruter, og dama i butikken nevner i en bisetning at «there’s lots of bear up there, so you should bring bear spray or a bear banger». Jeg sier, «Excuse me?» «There are black bears and grizzly bears up there, but there’s lots of food around, so it shouldn’t be a problem.» «Ok…» «But you should bring one of these. This bear spray is for when the bear is, like, right there in your face.» På dette tidspunktet hever jeg øyebrynene en smule. Hun fortsetter, «the bear banger you shoot from a distance, and it makes a lot of noise and should normally scare them away.» Jeg sier, «ehm… I think I’ll go for the bear banger, I’m not really planning on meeting them up close and personal.» «Oh, and you should take some rope and hang your food up in a tree away from your camp so you don’t get a nighly visit.» «Right. Give me some of the rope as well.»

Med kartet i hånda, mat i sekken og bear banger i lommen legger jeg lykkelig ut på tur. Og det er en heftig hard tur. Jeg bruker fire timer for å komme opp på fjellet, og periodevis er det så bratt at jeg går 20 meter, tar en pause, går 20 nye meter, tar en ny pause, drikker litt vann osv. Det er den hardeste stigningen jeg noensinne har vært borti, og det er med nød og neppe jeg kommer meg til toppen med den elendige, tunge ryggsekken jeg sliter med meg (jeg får senere bruk for alt innholdet i den, så det er heldigvis ikke unødig).

På toppen er jeg så sliten at jeg må legge meg nedpå og hvile en times tid før jeg klarer å gjøre noe mer, men etter en power nap får jeg rigget til leiren, spist litt middag, hengt opp maten i et tre, og kan nyte boklesning på toppen av et fjell i The Rocky Mountains med en utsikt som gir meg følelsen av å sitte og lese på toppen av verden. Det er nydelig. Natten tilbringes under åpen himmel med kun et par regnbyger som fort går over.

Det er utrolig dårlig merkede løyper og stier i området, så jeg finner fram kartet neste morgen og prøver å finne beste vei ned på andre siden (noe som ikke er så lett, siden alle kanter av fjellet er stupbratt). Jeg finner det jeg anslår for å være den minst dårlige av de dårlige rutene, men etter bare tjue meter med det som heller må kalles klatring enn gange kommer jeg til et parti der det er såpass langt ned at jeg ser meg nødt til å løfte ned sekken før jeg selv går ned. Avstanden er akkurat for stor til at jeg klarer å legge den ned på hylla nedenfor, men det er såpass liten avstand igjen at jeg anslår at hvis jeg slipper den så blir den liggende der den er. Dette viser seg å være en dårlig vurdering.

Når jeg slipper sekken, begynner den å rulle nedover, og snart ruller og spretter den av gårde nedover fjellsida i større og større hastighet. Den spretter nøn ganger opptil to meter opp i lufta, og jeg blir staænde og se på at jakken løsner og flakser av gårde, tannbørsten fyker i en annen retning, så følger lommelykta, drivstoffet til stormkjøkkenet, tauet (som jeg i etterpåklokskapens lys ser at jeg kunne brukt til å fire sekken ned med), en gjeng med batterier i tolv ulike retninger, og den ruller og ruller i over ett minutt mens jeg fortvilet står og ser på uten å kunne gjøre noe, og først etter 200-300 meter stopper den opp. Så… jeg ønsker meg ny ryggsekk til jul.

Turen ned er nesten like hard som turen opp (det er som regel like tungt å gå nedover som oppover, en blir bare ikke like andpusten av det), og den blir ytterlig hardere av at jeg ikke har nøn sti å følge, og periodevis må kjempe meg på dyretråkk gjennom tykk underskog til jeg etter langt om lenge finner det som viser seg å være en sti som mountain bikerne i området (syke, syke mennesker!) bruker. Jeg følger stier og småveier tilbake til byen, og er dyktig sliten, men svært fornøyd når jeg sjekker inn på hostellet og hiver innpå en Big Mac-meny (som jeg for sent innser at er gigantisk når jeg bestiller «stor»).

Nå er det få timer igjen til bryllupet, Hanne og Sierra flyr rundt overalt og ordner ting, det kommer blomster med taxi, Silje og Torstein øver, og vi andre henger og slenger og lurer på om det ikke blir gang på det snart.

Nå er det pigede ikke lenge igjen.

Og forresten, gratulerer til Ina og Eirik med ettårsdag + forlovelse, Torstein med dagen, Ingvild og Ole med fem års bryllupsdag + lille Linnea som har ankommet verden.

Dette er tydeligvis uka hvor vi feirer ALT!