Han kunne vært kledd i en kappe av kamelhår og hatt et lærbelte om livet

David Armstrong (28) ble født og oppvokst i Sheffield, har reist rundt omkring i hele verden for å være med på det Gud gjør, han ser engler og demoner, og nå kommer han til en by nær deg fordi han er så gira på hva Gud vil gjøre på Bryne at han ikke klarer la være å komme for å bo.

Som sjuåring så David syner for første gang. – Jeg visste ikke egentlig at det var syner. Under noen sanger, jeg husker spesielt én sang der en av linjene var «Vi danser på gater av gull,» og jeg så alltid for meg meg selv dansende på gullgater. Og jeg var alltid helt på kanten av å gråte, og måtte si til meg selv: «Slutt å gråte. Du er i kirken nå!» Jeg ville ikke komme i trøbbel eller forklare hvorfor jeg gråt.

– Så du fortalte det ikke til noen?

– Nei, ikke til noen. Det var en annen sang også hvor jeg husker at jeg alltid så meg selv løpe nedover gata fra kirka i Crookes mot sentrum av byen med et stort flagg, og en mengde mennesker fulgte etter meg.

– Hvordan ser det ut når du ser disse tingene? Ser du de inni hodet ditt, eller er det som om du ser en film?

– Hm… Jeg ser det ikke med de fysiske øynene mine. Det er, tror jeg, med mitt «indre øye», det er som regel der syner viser seg for min del. Det er kanskje litt på samme måte som hvis du lukker øynene og ser for deg et eple og tenker virkelig hardt på hvordan det ser ut, så kan du på en måte se det, men ikke med de fysiske øynene dine. Og det fungerer litt på samme måte når en ser ting i den åndelige verden, bare at det viser seg uten at du konsentrerer deg om å se det for deg.

– Når var første gang du fortalte om det til noen?

– Jeg tror første gang jeg ble klar over at det var syner jeg så var da jeg var 17 år. Da hadde jeg nettopp blitt kristen igjen etter noen år der jeg avviste Gud av mange grunner – fordi jeg ikke visste at dette var syner fra Gud, fordi jeg ikke opplevde Guds kraft, fordi jeg så at det skjedde folkemord og krig i mange land uten at Gud grep inn, og jeg tenkte «hva er poenget?» Jeg var også ganske sint, som unge tenåringsgutter ofte er, og begynte å komme veldig inn i satanisk musikk. Da jeg var 15-16 år var ambisjonen min å ha demoner i meg. Ganske tåpelig, egentlig. Men så, 1. juledag, det første året i livet jeg ikke var ikke kirken på 1. juledag, satt jeg og så på tv. Jeg hadde mistet fjernkontrollen, og da jeg lette under sofaen etter den fant jeg en bibel som jeg begynte å lese i. Og jeg fant historien om den bortkomne sønnen som jeg husket fra søndagskolen, så jeg tenkte at jeg kunne lese den siden jeg visste litt om den fra før av. Så jeg leste den, og den gjorde inntrykk på meg, for det handlet om at Gud ville ha meg tilbake. Det var én av flere ting som førte meg tilbake.

– Hvilke andre ting gjorde at du kom tilbake?

– Jeg begynte å gå på gudstjenester, denne gangen på noen som var på kvelden, der det var mange unge folk. Tidligere hadde jeg bare vært på de tidligste gudstjenestene sammen med familien min, og det var utrolig kjedelig. Men på én av disse gudstjenestene begynte en kar noen rader foran meg å manifestere en demon. Det friket meg litt ut.

– Var du kristen på dette tidspunktet?

– Jeg var på vei til å bli kristen. Jeg hadde ikke gitt livet mitt helt til Gud ennå, tror jeg. Prosessen med å bli kristen skjedde over flere måneder, så det er vanskelig å si akkurat når det skjedde. Det var flere ting som skjedde.

– Hvordan manifesterte demonen seg?

– Denne karen begynte å brøle. Han hørtes utrolig sint ut. Men så kom han som ledet gudstjenesten og kastet den ut. Demonen fortsatte å skrike og brøle. Først hørtes den sint ut, som om den ville drepe alle sammen. Så hørtes den vettskremt ut, som om den visste at den skulle dø. Og så forsvant den. Det var… interessant. Og så begynte mannen bak meg å manifestere en demon, og jeg tenkte: «Disse tingene er virkelige.» Den neste uken underviste pastoren om når Jesus kastet ut demoner, for alle var litt i sjokk etter det som hadde skjedd forrige uke, og han snakket om at Jesus kom for å sette folk fri og at hvis du ville gi livet ditt Gud kunne du komme fram så ville noen be for deg. Det det var da jeg tror jeg bestemte meg.

– Hva skjedde etter dette?

– Etter videregående tok jeg et år med kjemi på universitetet, som gikk ganske dårlig. Det var ikke noe for meg i det hele tatt. Så jeg sluttet og tok et år på noe som het Tribal Training (lignende vårt Drivhus, red. anm.) og ble involvert i ungdomsarbeid. Jeg jobbet som vaktmester i kirka og drev ungdomsarbeid på fritida i noen år. Etter det tok jeg en teologiutdannelse ved noe som heter Senter for ungdomsarbeid i England, og hadde all praksisen min i St. Thomas’. Jeg fullførte den utdannelsen i september i fjor.

– Foreldrene mine betalte husleien for meg mens jeg studerte, så jeg brukte studielånet på å reise rundt om i Afrika, til Mosambik, Uganda, Rwanda og noen andre steder. Første gang jeg reiste til Mosambik var etter at jeg hadde hørt om Heidi Baker og Iris Ministries og alt som skjedde der. Heidi Baker kom til St. Thomas’ og fortalte, og etter å hørt henne fortelle ville jeg se selv hva som skjedde. Jeg visste på dette tidspunktet at jeg hadde et slags kall til å være profet, så jeg tenkte at jeg bare måtte reise et sted og se om Gud kanskje ville bruke meg profetisk der.

– Så etter Afrika, Heidi Baker, Mosambik, St. Thomas’ og Sheffield, hva i all verden får deg til å flytte til Bryne, en liten by på sørvestkysten av Norge?

– Jeg var på Stammefeiringen i vår og så noen veldig spennende ting. Mens jeg ba for Norge og Bryne og hørte om hva som skjedde så jeg et bilde av Norge der landskapet forandret seg, og det vokste opp fjell under og rundt noen byer slik at de ble til byer på fjell. Det er noen steder i Norge der Gud vil gjøre noe på slik måte at folk virkelig vil merke det. Stavanger var definitivt en av dem, og det var noen andre også.

– Var Bryne en av dem?

– Nei, interessant nok ikke. Bryne var annerledes. Jeg så Bryne bli en kilde som en elv rant ut fra, og bli et sted som folk ville komme til på grunn av elva, et sted der folk kom for vann, et sted for hvile og helbredelse og forfriskelse. Det var også et sted som ting vokste ut av – denne elva rant ut av Bryne, og påvirket resten av Norge. Så jeg tror det som skjer i Bryne vil starte i Bryne og så bevege seg utover, at Bryne kanskje er et sted for forberedelse og utsendelse. En annen som egentlig skulle bli med til Bryne på Stammefeiringen, men som av ulike grunner ble forhindret, så for seg en elv som fløt gjennom Norge og forandret landskapet, og fjell som reiste seg under byer, så jeg tror det peker på at Bryne har en veldig sentral plass hvor Gud vil gjøre store ting og starte store ting.

(Skrevet for Bevegelse, magasinet til Bedehuskirken.)