Norge bryter menneskerettighetene
Min bror, Jaltos Pigede, er en særdeles skarp ung mann som for tiden studerer menneskerettigheter, og han kommer (forhåpentligvis) til å skrive flere gjesteinnlegg her framover om ting han er opptatt av. Først ut: En kritikk av Norges etterlevelse av internasjonale menneskerettigheter. -Bjørnar.
Av JARLE AARBAKKE TOLLAKSEN
Vi nordmenn elsker å skryte av fantastiske Norge. Og det med god grunn. Landet vårt er verdens desidert rikeste land pr. innbygger, vi har et oljefond (Statens Pensjonsfond – Utland) som er bokført med svimlende 3000 mrd. norske kroner, vi er blitt kåret til verdens beste land å bo i av FN flere ganger på rad (Human Development Index) og vi er også blitt kåret til det mest fredselskende landet i verden (Global Peace Index). I tillegg deltar Norge svært aktivt i en rekke freds- og forsoningsengasjementer og fredsbevarende styrker, vi kjemper for å fremme og verne om menneskerettighetene, og vi gir denne typen arbeid massiv økonomisk støtte. Kort sagt — vi har det sinnsykt godt, og vi har masse å være stolte av.
Men det er få som snakker om de mer kritikkverdige sidene av Norge. Norge fremstår som verdens mest fredselskende land, men likevel er vi en av verdens største våpeneksportører når det gjelder konvensjonelle våpen, og ser vi i forhold til folketall er vi verdens aller største våpeneksportør. Altså; vi tjener enorme summer med penger på at det utkjempes kriger, og at det er stor etterspørsel etter våpen. På miljøsiden har Norge store problemer med å imøtekomme Kyoto-avtalens klimakutt, og vi har økt klimautslippene i motsetning til EU-landene som har klart å redusere utslippene. Mest alvorlig er det likevel at Norge står for flere alvorlige brudd på menneskerettighetene.
Som menneskerettighetsstudent har det denne uken vært interessant å se at Regjeringen har tatt selvkritikk på flere punkter der Norge ikke i stor nok grad imøtekommer menneskerettighetene. Regjeringen har tatt selvkritikk i en rapport som skal sendes til FNs menneskerettighetsråd, som er dannet for å evaluere hvordan de forskjellige landene følger opp menneskerettighetene. Noen av punktene der regjeringen tar selvkritikk på er følgende: for mye familievold, overgrep og voldtekter mot kvinner, for store lønnsforskjeller mellom kvinner og menn, diskriminering av innvandrere, lite oppmerksomhet på de hindre og barrierer funksjonshemmede møter i Norge, og behandlingen mindreårige og barn får i norske fengsler.
Jeg synes det siste punktet, behandlingen mindreårige og barn får i norske fengsler, er spesielt interessant. Generelt er det mye å påpeke når det gjelder norsk fengsels- og rettsvesen. Norge har fått krass kritikk for sin praksis av varetekt og isolasjon i sine fengsler. Vårt rettsvesen har en omfattende bruk av varetektsfengsling, der hver fjerde av de fengslede her i Norge er varetektsfengslet. Det vil si at 25 % av norske fanger er fengslet uten dom.
Norge har også et relativt liberalt forhold til bruken av isolasjon under varetekt – det finnes ingen absolutt grense for hvor lenge man kan holde noen i isolasjon i varetekt. Det er svært kritikkverdig. Dette blir også stadig kritisert av det internasjonale samfunn, med FN og Europarådet som de sterkeste kritikerne. Særlig blir bruken av isolasjon under varetekt kritisert fordi det kan brukes som pressmiddel for å skaffe informasjon. FNs menneskerettighetskomité har bedt Norge endre lovverket for å sette en øvre grense for bruk av isolasjonsfengsling, men ingenting har skjedd. Dette er, etter min mening, ikke akseptabel praksis i en rettsstat der prinsippet om at en er ”uskyldig til det motsatte er bevist gjennom rettssak og dom” er et av det absolutt grunnleggende prinsippene. Isolasjonsfengsling over flere uker er tortur, slår FN fast, men Norge fortsetter den omstridte praksisen. Arfan Bhatti, løssluppet for noen måneder siden etter 3 års varetekt, ble holdt isolasjonsfengslet i ni måneder (!), helt alene 23 timer i døgnet.
Denne praksisen tar Regjeringen ikke selvkritikk på, men det gjør de heldigvis når det gjelder behandlingen mindreårige og barn får i norsk fengsel. Hvert år fengsles 60 – 70 barn (under 18 år) i Norge, og Vårt Land avslørte mandag at flere av disse er under 15 år, som er den kriminelle lavalderen i Norge. I tillegg må flere barn dele celle med voksne, noe som er i strid med FNs barnekonvensjon, som slår fast at barn skal holde adskilt fra voksne. Mette Yvonne Larsen, advokat, forteller at hun har vært i kontakt med barn som ble isolasjonsfengslet og holdt isolert 23 timer i døgnet, som et resultat av kollektiv avstraffelse. Hun kan til og med fortelle om et tilfelle der et barn hadde sittet isolert i 105 dager. Hvis en legger til grunn FNs påstand om at slik bruk av isolasjon over flere uker er tortur, så riper det i lakken til Norge som vanligvis står på barrikadene og kjemper for menneskerettighetene.
Norge er et ufattelig godt land å bo i, og de aller fleste nyter stor økonomisk, sosial og politisk frihet. Men det er kanskje på tide å få nyansert glansbildet vårt av Norge, og sette søkelyset på noen av disse utfordringer som må møtes. Det er på tide å se litt mer på de kritikkverdige sidene av samfunnet vårt. Mindreårige og barn som blir fengslet og isolert 23 timer i døgnet hører ikke hjemme i Norge. I desember må Regjeringen ved utenriksministeren stå skolerett foran FNs menneskerettighetsråd for å svare på kritikk og evaluere hvordan Norge følger opp menneskerettighetene. La oss for all del håpe de tar sterk selvkritikk på disse tingene, og kommer med konkrete forslag for hvordan disse utfordringene skal møtes.
Weronica sier:
24. september 2009, kl. 18:18
Enormt godt at du sett fokus på dei sidene av norsk rettssystem som ikkje fungerar. Fortsett med det Jarle!
Asbjørn sier:
25. september 2009, kl. 17:31
Ikke ofte det er snakk om Norge som stor våpeneksportør nei! Hvor stor del av fortjenesten havner i statskassen mon tro? Dersom det bidrar til f.eks. 1% av inntektene i statsbudsjettet er det ikke så rart at det blir holdt kjeft om.
Men vedr. norske soningsforhold; hva skjedde med enerom, tv, utdanning og lønn (aka. dagpenger), kino, treningsstudio og ferdig pizza og pasta? Man kan forresten sette «gratis» foran alle godene på den lista. Hadde sikkert fått inn pianoet mitt au der.
Det er dessuten ikke uten grunn at folk blir vartektsfengslet.
Even sier:
26. september 2009, kl. 1:01
Enig med Asbjorn.
Soningsforholdene i Norge synes jeg rett og slett er FOR behagelige for de innsatte….
de lever jo som paa et hotell!
Mange sier «men de har jo ikke frihet til aa gaa ut naar de vil»
Well well, jeg sitter inne store deler av dagen uansett!
saa den eneste forandringen for meg ville vert aa ikke maatte betalt for maten osv.
Hmmm, kanskje jeg skal begaa lovbrudd!
PS beklager tullete bokstaver, tastaturet har gaatt bananas!
Jon Arne sier:
26. september 2009, kl. 1:08
Vel, problemet er vel ikkje soningsforholdene, men at en enda ikke er dømt for noe? Er det rimelig at noen skal sitte i fengsel over lengre tid uten dom?
Jarle, noen tanker om flyktningmottak?
PålB sier:
26. september 2009, kl. 15:09
Enig med Jon Arne og Jarle, det er svært kritikkverdig at man blir holdt inne i lange perioder når man enda ikke er dømt. Jeg er sikker på at det i noen sammenhenger er både nødvendig og fornuftig, men det er stor sannsynlighet for at denne ordningen blir urettferdig brukt mot mange.
Forresten, Jarle, dette var et vanvittig bra innlegg! Håper du poster flere interessante artikler her på bloggen :)
*Kvalitetsstemplet*
Marit sier:
26. september 2009, kl. 19:55
«hva skjedde med enerom, tv, utdanning og lønn (aka. dagpenger), kino, treningsstudio og ferdig pizza og pasta?»
Verken enerom eller TV er en selvfølge i fengsler, kun så lenge det er «praktisk mulig». Det brukes både dublett- og flermannsrom i norske fengsler. Opphold på dublettrom skal ikke overstige 30 dager, opphold på flermannsrom har ingen begrensninger.
Insatte har krav på grunnskole- og videregående utdannelse i fengselet. Dette er et viktig tiltak, fordi det øker sjansene for å få jobb etter avsluttet soning. De har ikke krav på å kunne ta høyere utdannelse, og de som prøver får ikke lån av Lånekassen til å dekke studiemateriell, lite tilgang til Internett og ingen tilrettelegging for å kunne ta eksamen i fengselet.
Arbeidstiden i norske fengsler er fra 08.00-15.00. Den ordinære dagpengesatsen er 46 kr. En skal sitte ganske lenge inne før en har penger til å få en god start på livet etter løslatelsen. Det er som regel fangene som utfører renholds- og kjøkkenarbeid, så «ferdig pizza og pasta» kommer ikke fra Peppes.
Fangene har krav på minst 1 times besøk i uka og minst 20 minutter telefonbruk. I fengsler med høyt sikkerhetsnivå skal besøk kontrolleres ved påsyn, overhøring av samtale eller ved å forby fysisk kontakt. Telefonsamtaler skal kontrolleres, bla. ved overhøring av samtalen. I fengsel med lavt sikkerhetsnivå skal besøk og telefonsamtaler kontrolleres dersom det fremstår som nødvendig av sikkerhetsmessige grunner. Mulighetene for delta i sine barns oppvekst og å holde ekteskap og vennskap levende er svært dårlige.
Jeg kunne fortsatt lenge. Rundt 80% av insatte i norske fengsler er rusavhengige. I 2004 var det kun 31% som hadde jobb når soningen startet (Fafo). Isolasjon blir brukt som en reaksjonsmåte på psykiske lidelser.
Det er mye som ikke er bra i norske fengsler. De er ikke alltid like idylliske som VG vil ha det til.
Silje sier:
29. september 2009, kl. 17:37
Å FYTTI, Marit. Der målbandt du i HVERT fall meg. Kongekommentar.
Og Jarle: Rock on, man! Sett dagsorden. Yeah! Gahr Støre har fått ei stor stjerne i boka mi etter den oppvasken.
I forelesninga i dag tok vi opp flere spørsmål, ett av dem «når blir en blogger journalist?». En problemstilling jeg kjenner jeg reagerer på er denne:
«Når blir man kriminell?»
Er det ved domsavsigelsen? Er det i det øyeblikket man blir tatt? Er det når den første journalisten våger seg utpå og omtaler vedkommende som «kriminell»? Er det når personen har bestemt seg for å rane/drepe/voldta, når ingen ser ham? Eller er det når allmennheten får kjennskap til saken? Når alle kan stemple ham eller henne hvordan de vil, «for nå er det jo offentlig, nå kan vi henge ham/henne ut så mye vi bare vil»?
Jeg frykter at folk, og spesielt mindreårige, som sitter varetektsfengslet med eller uten grunn, føler seg mer kriminelle enn de trenger. Ærlig talt. Ja, en sak skal straffes. Og ja, de fortjener også en seriøs saksgang. En varetektsfengsling er det samme som å fyre oppunder et bål, hvor media har sanka ved og brensel, og allmennheten står klar med bensinkannene og bare venter på en dom. Så sitter dette arme mennesket og ikke vet hva som venter ham/henne når de kommer ut.
Er det for mye forlangt at vi skriver «person som har begått en kriminell handling»? Hvem har ikke det uansett? «Kast den første steinen», siterer jeg bare. Er vi så gribbete og bås-avhengige at vi på død og liv MÅ gi noen et stempel før vi er fornøyde? Ikke at varetektsfengslingen ikke er ille nok i seg selv. Men jeg tror at stempelet er verst. Det skal uFATTELIG mye til for å viske ut et stempel. Det er ikke tilfeldig at en stor prosentdel av de tidligere innsatte havner tilbake igjen. Vanskelig å bryte et mønster, og enkelt å fortsette med det når «alle» forventer det av deg uansett.
Lang comment nå, men tenk deg selv da;
Hvis det var broren din som begikk den kriminelle handlingen.
Ville du sluttet å kalle ham bror til fordel for «kriminell»?
pernille sier:
23. oktober 2009, kl. 0:03
Takk for dette innlegget, hjelper meg en del nå som jeg sitter og skriver en oppgave om menneskerettighetsbrudd i Norge med hovedvekt på varetektsfengsling. Interessant lesning!