Grønn utenpå, grønn inni

I forrige uke var jeg på den (nesten) årlige øvelsen med Heimevernet (HV), en fryktet tid på året for mange, en gledens uke for noen.

Noe av det mest fascinerende med en slik uke er alle de utrolig forskjellige folkene en møter.

I likhet med Forsvaret forøvrig er HV et sted der mennesker fra totalt ulike demografiske grupper og samfunnslag blir puttet sammen i en stor gryte og skvist ut til å bli like. Alle får på en lik uniform, og det er plutselig totalt irrelevant hvilken motestil du identifiserer deg med, hvilken musikkstil du liker, hvilke politiske preferanser du har, hvilken utdannelse du har, om du jobber i offentlig sektor eller i det private næringsliv, om du er høyt på strå eller en helt ordinær arbeider. Fra nå av finnes det bare én vei: Den veien Forsvaret sier du skal gå.

Og det er i sannhet et skue å se alle de ulike folkene som kommer sammen. I HV er det, i motsetning til i førstegangstjenesten, noen lempelser i forhold til antrekk, hårfrisyre o.l. enn i Forsvaret forøvrig («ikke hår nedenfor skjortekraven, alle knapper igjen, hette på, sko pusset, skosnorer skjult» osv. osv.), så her står plutselig goth-metal-karen med beksvart, langt hår og piercinger i hele ansiktet med en uniform på kroppen og HV-kapsen på toppen av hodet. På toppen av hodet fordi det ikke er plass til å få den skikkelig nedpå på grunn av alt håret.

Her er også karen som ser ut som Bjarne Brøndbo fra D.D.E. En trønder med halvlangt, fett hår, ring i øret, en rungende latter og grove vitser. For ham er det hele er en vits. Ligge ute i skogen og sikte på hverandre med geværer?! Vent til jeg forteller kameratene mine hjemme om dette!

Her er advokaten som åpenbart føler seg utilpass i en situasjon der han plutselig ikke er den som har mest peiling og makt, og der helt andre sosiale regler gjelder, regler han ikke lærte på universitetet, regler han gikk på universitetet for å slippe unna da han ikke forsto de mens han gikk på ungdomskole og videregående skole. Nå er han én av mange, og ikke engang den fremste av mange, og det føles dårlig.

Her er mekanikeren som kjenner alle de sosiale reglene og vet at en aldri skal melde seg frivillig til noe, som misliker befalet på samme måte som han misliker ledelsen sin på jobb, som snakker nedsettende om de som styrer samtidig som han gjør det jobben han skal på enn tilfredsstillende måte, men passer på å ikke gjøre det mer enn tilfredsstillende i fare for å bli forfremmet. Han trives hvor som helst, for han er alltid i opposisjon. Og han trives i HV spesielt, for her er det mye å være i opposisjon mot. Han liker HV-uka langt bedre enn han viser på utsiden. Det er et artig avbrekk i en kjedelig hverdag.

Her er kronjuvelen — den type mennesker som passer inn overalt. De som er såpass nær «normalen» at de ikke skiller seg nevneverdig ut i noen retning, som forstår de sosiale reglene med én gang de kommer inn i et rom, som tilpasser seg akkurat passelig til enhver situasjon til at de kommer godt ut av det, som av seg selv rykker oppover i systemet uansett hvilket system de går inn i, som det alltid lykkes for, som trives stort sett uansett omstendigheter. Disse folkene er dømt til å bli snappet opp til å bli befal, og alle er fornøyde med det, både de selv og de som blir ledet.

Til sist, sukkeret som er surt inni: De som virkelig elsker HV. Som er blitt sugd for langt inn og lever i en boble, som alltid er for seriøse og dramatiske, som vil så mye, men bare så altfor, altfor hardt. De er en torn i kjødet for den vanlige mann som bare vil avtjene sin plikt og komme hjem til kone og barn, en plagsom flue for den som vil gjøre en god og reell jobb, et virkelig hatobjekt for den som synes HV er noe tull og som skulle ønske han hadde mot til å kaste innkallelsen i søpla hver gang den kommer.

Og når jeg tenker meg om er egentlig disse typene representative for samfunnet forøvrig, og HV en metafor for enhver sosial gruppe.